Kvar song ei soge er en lun dokumentarfilm som skildrer et stykke norsk sangtradisjon sett fra et lite lokalsamfunn ved Møsvatn i Telemark.
Her kvedes det av full hals, framførelsene er intime og oppriktige og det er mye stemningsfull fotografering i en film som også trekker inn natur og kulturarv for å belyse musikken.
Men filmen er for pyntet og stiv som dokumentar til at den kommer ordentlig under huden på hverken sangtradisjonene eller menneskene vi møter.
Filmen dyrker en folkelig nasjonalromantisk fasade gjennom et nøye komponert utvalg av virkeligheten. Bortimot all aktivitet er i kategorien «norsk og kjernesunn» – fra barnelek til bunadssying – og fraværet av hverdagsliv som ikke føles oppstilt, gir dokumentaren en kunstig smak.
ANMELDELSE: Yarden – Kunstferdig svensk sosialrealisme
En poetisk dokumentarfilm
Det er musikktradisjonene, med kveding og hardingfele, som binder historiene sammen i Kvar song ei soge.
Vi følger flere personer og familier i den lille fjellbygda Møsstrond, hvor det bor 115 innbyggere. Regissør Aaslaug Vaa er god til å vise frem variasjonene i den lokale sangkulturen, og hvor sentral den er i disse menneskenes liv. Her synges kjærligheten og sorgen, her synges dårlige vitser og elegante groviser.
Vaa har skapt en poetisk dokumentarfilm som ikke forteller én tydelig historie, men som handler litt om kvedingens tradisjoner, litt om hvor viktig musikken kan være for mennesker og litt om ei naturnær bygd, med en levende kulturarv, som kjemper for tradisjonene sine.
Det gir en film som er rik på stemninger og som ofte blir følelsesladd, men jeg savner klarere fokus. Jeg blir ikke ordentlig kjent med hverken musikktradisjonen, bygda eller personene jeg møter i denne filmen, og en del tema og historier blir hengende i løse luften.
ANMELDELSE: Fabeldyr og hvor de er å finne – Frydefullt underholdende!
«Alt var bedre før»
Både situasjonene og motivene i Kvar song ei soge er ganske så trauste.
Filmskaper Aaslaug Vaa er veldig opptatt av å vise frem det lokale særpreget, og hun lar bunader, spikking, peisknitring, fiskesløying og skiturer akkompagnere ansiktene til dem som snakker og synger.
Filmen framstår flere ganger oppstilt. Familier sitter samlet i sofaen, gamle menn sitter ettertenksomme i vinduskarmen, voksne damer syr på bunaden sin og barna leker ute i snøen. Til og med kjeklingen er av den søte sorten.
Det er både viktig og riktig å få frem Møsstronds unike kultur, men Vaa omkapsler denne kulturen anno 2016 i en tilbakeskuende idyll som gir filmen et underliggende budskap om at «alt var bedre før».
Og selv om filmen har glimt i øyet, så er en del av poengene av den interne sorten. Referansene dukker opp i sangtekster, eller kommer frem ved at kameraet finner et håndkle dekorert med Ludvig fra Flåklypa – sånn fra fjellbygd til fjellbygd.
ANMELDELSE: Kampen om fjordane – Ujevnt om «monstermastene»
Sett utenfra er dette er en film som i nesten alle ledd forsterker en del typiske oppfatninger av kulturen den skildrer, men som gjør lite for å utfordre eller nyansere disse oppfatningene.
Kvar song ei soge blir derfor en film som har mye å gi til de spesielt interesserte, men som ikke klarer å løfte seg fra å være en litt selvhøytidelig og ganske ensformig presentasjon av en bygds stolte sangtradisjon.
Kvar song ei soge har kinopremiere 27. november.
