James «Logan» Howlett, også kjent som «Wolverine», har alltid vært den råeste figuren i X-Men-universet. Nå får han en film som endelig utnytter hans potensial til fulle.
Logan: The Wolverine er en veldig mørk, blodig og brutal historie, der hovedpersonens dyriske og selvutslettende personlighet fører ham mot kanten av stupet – og kanskje over.
Regissør James Mangold (Cop Land, Girl Interrupted, Walk The Line, The Wolverine) har fått lage filmen uten å være nødt til å tilpasse den til X-Men-filmenes yngre tilhengere. Dette er en voksen historie med en dramatisk nerve og en prisverdig realistisk tilnærming.
Dette gir Hugh Jackman en fantastisk mulighet til å vise figurens rekkevidde, noe han tar godt vare på med rått skuespill. Resultatet er en av tiårets sterkeste superhelt-filmer!
Hugh Jackman til NRK: – Fikk endelig spille Logan som menneske og ikke superhelt
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jages av mørke krefter
Året er 2029 og formkurven er dalende, både for en sliten Logan (Hugh Jackman) og hans aldrende mentor Charles Xavier (Patrick Stewart).
De har gått i skjul på grensa til Mexico, sammen med Caliban (Stephen Merchant), men må rømme fra gjemmestedet når den lille mutanten Laura (fantastisk spilt av unge Dafne Keen) blir jaget av mørke krefter.
De legger ut på en farlig reise gjennom USA mot et trygt sted for mutanter som kanskje ikke finnes.
Anmeldelse: La La Land er et musikalsk drømmeri
Hugh Jackman kjenner denne rollen ut og inn etter 9 filmer. Tilstanden hans i Logan: The Wolverine gir figuren en tragisk dimensjon som vekker medlidenhet.
Logan er en desillusjonert og livstrøtt mann, men når knokeknivene springer ut og han blir Wolverine, ser vi et snerrende vesen med et vilt blikk der forskjellen mellom menneske og dyr er uklar.
Kampscenene i Logan: The Wolverine preges av det ekstreme raseriet som ligger latent i Logan. Vi har sett antydninger til det i tidligere filmer, men det har aldri blitt skildret så visuelt og brutalt som her.
Har du noen gang tenkt på hva knokeknivene hans egentlig kan utrette, får du klare svar på det i denne filmen. Voldsnivået er hevet betraktelig, fra PG-13 til Restricted i USA, men fremdeles med 15-års grense i Norge, slik også den forrige The Wolverine-filmen hadde. Logan: The Wolverine er desidert flere hakk voksnere.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Et råere uttrykk
Logan: The Wolverine skiller seg kraftig ut fra resten av X-Men-filmene. Mens de fleste av dem har vært forholdsvis glatte og effektdrevne, har denne et langt råere uttrykk med en sterkere nerve.
Handlingen foregår noen år i fremtiden, men låner mye fra 1970-tallets estetikk. Fotograf John Mathieson (som også filmet The Wolverine og X: First Class) bruker solbrunt og blodrødt som de viktigste fargene.
Bildene er riktignok digitale, men virker som ekte film med kløktig bruk av lys og gamle anamorfiske linser. Logan: The Wolverine føles som om den er helt løsrevet fra X-men-universet, og gir figurene en forløsende konklusjon.
Anmeldelse: Fist Fight er en slitsom og kjedelig komedie
Filmen er full av voldsom action av den mer jordnære og håndfaste varianten. Forfølgelsesscenene der mutantene har Pierce (Boyd Holbrook fra Narcos) og hans hær etter seg er kjappe og kraftfulle.
Handlinger får virkelig konsekvenser, og vi ser hvordan det påvirker Logan når han føler at han forårsaker blodsutgytelsene, selv om han ikke er direkte ansvarlig for dem.
Vi ser hvordan han innbitt kjemper for Charles og Laura, det nærmeste han noen gang har kommet en familie.
Dette er et tema som går som en rød tråd gjennom hele historien og gir Logan: The Wolverine en emosjonell slagkraft som overgår alt annet vi har sett fra Marvel-universet.
