Disney sparer ikke på noe i spillefilmen Skjønnheten og Udyret, basert på deres egen tegnefilm. Regissør Bill Condon har fått lage et stort, vakkert og sveipende eventyr som visuelt matcher minnene fra 1991-filmen langt på vei.
Nostalgien slår inn for fullt, men filmen oppnår ikke helt den samme følelsen av evig romantikk, samt at historiens svakheter blir synliggjort på en mer avslørende måte.
Spillefilmversjonen er profesjonelt utført til fingerspissene, men er «bare» god, der originalen er fantastisk. Og når Emma Watson fremstår som en litt bleikere Belle enn forventet, blir det klart at det fremdeles er tegnefilmen Skjønnheten og Udyret som vil leve lengst.
Anmeldelse: Ishavsblod – De siste selfangerne gir et utskjelt yrke en oppreisning
Spillefilmen følger handlingen fra tegnefilmen nesten slavisk. Det handler om Belle (Emma Watson) som havner i fangenskap hos et udyr i et slott i skogen, som vi vet er rammet av en forbannelse som blir eviggjort om noen ikke forelsker seg i ham, til tross for hans skremmende utseende.
Belle rammes imidlertid av tidenes Stockholm-syndrom, og går fra å være fortvilet og fluktklar fange til undrende og romantisk interessent på besynderlig kort tid.
Samtidig er den sleske beileren Gaston (Luke Evans) ute etter Belles hånd, og når han får nyss om situasjonen, samler han landsbybeboerne til kamp mot Udyret.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjør ingen store sprell med handlingen
Etter hvert som eventyret utspiller seg blir det klart at filmen ikke har tenkt å gjøre store sprell med handlingen. Sekvensene fortelles veldig likt som i tegnefilmen.
Det tilføres lite nytt, bortsett fra noen få historietråder om blant annet Belles mor, LeFous homofile seksualitet og noen ekstra sangnumre.
Den store attraksjonen er å se det kjente eventyret med levende mennesker i mer eller mindre virkelige omgivelser. Her holder både foto, scenografi og digitale effekter en imponerende høy kvalitet.
Anmeldelse: Patriots Day er en svulstig hyllest med godt actiondriv
Emma Watson er ingen dårlig Belle, men jeg hadde forventet en mer sprudlende og fargerik figur.
Hun virker litt for blass og uinteressant til å rettferdiggjøre det faktum at hele landsbyen synger hvor fantastisk hun er, eller forklare overfladiske Gastons interesse for henne.
Watson har likevel tilstedeværelsen og, viser det seg, sangstemmen til å fylle rollen godt nok. Dan Stevens er også god som det plagede, desillusjonerte Udyret, som man raskt forstår ikke er så skremmende som utseendet signaliserer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Disneys første homo
Luke Evans får leke seg med Gastons komiske jåleri, som gir mange lattervekkende situasjoner, ofte i godt samarbeid med Josh Gad som kameraten LeFou. Sistnevnte skal være Disneys første åpent homofile figur, som vel var på tide.
Enkelte av de andre figurene sliter litt. I store deler av filmen er Belle alene med Udyret og hans forheksede stab, inkludert kandelaberen Lumiére, bordklokka Klokksworth og tekanna Mrs. Potts.
Det besynderlige er at de dataanimerte figurene er mindre livaktige enn sine håndanimerte forgjengere. De stemmelegges imidlertid fortreffelig av Ewan McGregor, Ian McKellen og Emma Thompson, som hever inntrykket.
Anmeldelse: En handelsreisende er bevegende og engasjerende
Eventyrets moral har alltid vært en smule råtten, noe som merkes tydeligere her enn i tegnefilmen.
Historien påstår å handle om indre skjønnhet, men ytre stygghet er likevel selve utfordringen, og ytre skjønnhet er det som ønskes, og er den store premien for å overvinne hindringene.
Moralen hadde vært mer troverdig om Udyret hadde fortsatt å være udyr, men man får ha forståelse for at det kanskje hadde vært et eventyr med mindre appell.
Anmeldelse: Sameblod har scener jeg aldri kommer til å glemme
Skjønnheten og Udyret er et pent eventyr som først og fremst er en påminnelse om hvor god tegnefilmen var og hvor fantastisk Alan Menkens originale komposisjoner er.
Musikken gjenbrukes veldig godt i den nye filmen, mens Menkens nye melodier også behager ørene. Dette er så fengende toner at det nesten ikke går an å mislykkes.
Det har regissør Bill Condon heller ikke gjort. Fortellergleden er overbevisende, detaljrikdommen er imponerende og kjærlighetshistorien holder fremdeles akkurat passe temperatur.
Skjønnheten og Udyret føyer seg pent inn i rekken av Disneys nye versjoner av gamle tegnefilmer, selv om den må finne seg i å overskygges av originalen.
