Wonder Woman er virkelig vidunderlig! Gal Gadot spiller henne ikke bare som en slagkraftig kriger, men også som et varmt omsorgsmenneske, som lar kjærlighet være veiviser gjennom historien. Det høres kanskje vidløftig ut, men regissør Patty Jenkins greier virkelig å fortelle en historie med en hovedfigur som definitivt er skrudd sammen litt annerledes.
Wonder Woman er en velkommen avveksling fra mannlige superhelter, som gjerne har mørkere trekk og sliter med moralske spørsmål. Dette er en film som får oss til å føle for heltinnen i sentrum. Den underholder også med et imponerende arsenal av spesialeffekter, men Wonder Womans kjerneverdier er en rød tråd gjennom hele historien.
Oppdager egne krefter
Diana (Gal Gadot) har vokst opp på en hemmelig øy befolket av amasoner, som trener seg opp til krigsguden Ares sin tilbakekomst. Når spionen Steve Trevor (Chris Pine) krasjlander der under første verdenskrig, forteller han om det som pågår i verden utenfor.
Diana blir overbevist om at det er Ares som står bak og begir seg ut på en reise sammen med Steve for å ta opp kampen med krigsguden ett sted på den europeiske slagmarken. Underveis oppdager hun sine egne krefter og misjon.
Anmeldelse: The Mummy er ikke morsom, skummel eller spennende nok
Gal Gadot gjør en fantastisk figur som Diana. Hun har selvsagt et utseende som et kamera bare må elske, men har også evnen til å formidle en figur med hjertet på rett sted, selv om hun innledningsvis har en naiv holdning til det som foregår rundt henne.
Hennes reaksjoner på menneskets ondskap er likevel forståelig. I utgangspunktet tror hun på mennesket som godt og fredelig. Opplevelsene under første verdenskrig får henne til å innse at det nok ikke er så enkelt, slik det heller ikke er i det virkelige liv.
Velkomne pustepauser
Det er gjort et stort nummer av at Wonder Woman er regissert av en kvinne, Patty Jenkins. Selvfølgelig er det ingen grunner til at en kvinne ikke skulle kunne regissere en superheltfilm like godt som en mann. Det er bare å håpe at suksessen gir flere kvinner muligheten.
Det Wonder Woman kanskje vinner på valget av Jenkins som regissør, er velkomne pustepauser mellom slagene der figurene begir seg inn på diskusjoner og meningsutvekslinger som faktisk er interessante, og som gir filmen større tyngde.
Anmeldelse: Kaptein Supertruse: Den første episke filmen er en rabiat tegnefilm
Wonder Woman er lett den beste DC-filmen til dags dato, selv om jeg var en av de få som også holdt Batman v Superman: Dawn of Justice ganske høyt, filmen som introduserte Gal Gadot som Wonder Woman.
Her utløses DC-universets fulle potensial, der figurene brukes til å fortelle en historie som så avgjort engasjerer med sine moralske problemstillinger og diskusjoner om menneskehetens ødeleggelsesinstinkt.
At Wonder Woman også kan skilte med noen utrolig store og lekre kampsekvenser, gjør selvsagt heller ingenting. Man forventer det av en superheltfilm, og Patty Jenkins innfrir på en overbevisende måte.
