Anmeldelsen inneholder noen spoilere for sesong 7 av Game of Thrones. Hvis du enda ikke har sett sesongen anbefaler vi at du leser anmeldelsen av sesongpremieren isteden.
Etter bare syv episoder er den syvende sesongen av Game of Thrones ferdig. Dette har vært en sesong med store høydepunkter, men også noen fundamentale problemer.
Billige snarveier på manusfronten og lynraske reiser har vært konsekvenser av at denne sesongen er tre episoder kortere enn tidligere. Dette har gått på fiksjonstroverdigheten løs, og resultert i mye irritasjon hos undertegnede.
Samtidig har den nest siste sesongen av Game of Thrones vært en skikkelig godbit for fanhjertet mitt. Frø som ble sådd i den første sesongen har omsider blomstret, og fanteorier har blitt både knust og gått i oppfyllelse.
Sesongfinalen etterlot meg også nervøs for fremtiden, men på en god måte, og det lover godt for den aller siste sesongen i serien.
Et forrykende tempo
Det er enormt høye forventninger knyttet til en så stor produksjon som Game of Thrones. De stiger i takt med budsjettet på serien, og med tanke på at dette har blitt en av historiens dyreste tv-serier er det dermed vanskelig å bli helt fornøyd.
Siden tempoet har vært så høyt har dette vært en av de mest belønnende sesongene i serien. Det har skjedd mer i løpet av disse syv episodene, enn i noen sesong tidligere.
Dessverre har tempoet gått på bekostning av det som har gjort Game of Thrones til en kvalitetsserie. De gode samtalene der karakterbygging står i høysete er nærmest forsvunnet.
Tidvis virker det som om mantraet “show, don’t tell” har blitt glemt av serieskaperne. Ved flere anledninger blir ting overforklart så til de grader at man skulle tro publikum var en gjeng ettåringer som må få alt med teskje.
Det tys også til billige løsninger på manusfronten, der vi raskt får noe fortalt istedenfor å få se hvordan det gikk til. Møtet mellom Sam og Bran i sesongfinalen er et eksempel på dette. Når var det Sam faktisk fikk med seg det Gilly leste om i episoden “Eastwatch”?!
Slike plotthull kan kalles smårusk, men når du soper nok smårusk sammen blir det til slutt en ganske stor haug med dritt.
Noen av seriens beste episoder
Det var harde ord. Spesielt siden jeg, til tross for disse irritasjonsmomentene, har kost meg vanvittig mye med sesong syv av Game of Thrones.
Episoder som “Dragonstone” og “The Spoils of War” står igjen som noen av seriens aller beste. Førstnevnte er seriens beste sesongåpning og sistnevnte står til terningkast seks. De visuelle effektene er så gode at dragers eksistens blir til virkelighet med den største selvfølge, og små lommer av lunhet og varme gjør at hjertet mitt banker ekstra for flere av rollefigurene.
Som Kristofer Hivju uttalte da han gjestet Filmpolitiets GoT-pod i sommer, så blir øyeblikk av varme satt ekstra stor pris på i Game of Thrones siden resten av serien er så mørk.
John Bradley, Kristofer Hivju og Rory McCann har blant andre vært fanebærere for dette denne sesongen i rollene som Sam, Tormund og the Hound. Det er som om serieskaperne vil minne oss om hvorfor vi bryr oss så mye om rollefigurene i denne serien nå som den går mot slutten, og det fungerer i høyeste grad.
LES OGSÅ: Sesongpremierens beste øyeblikk
Fantastisk på sitt beste
David Benioff og Dan Weiss har ikke lenger George R.R. Martins bøker å lene seg på, men klarer fortsatt å engasjere meg og millioner av andre seere på en unik måte med Game of Thrones.
Hver episode sees flere ganger og diskuteres i timevis med venner og kolleger. Det betyr at de, til tross for min frustrasjon, gjør noe riktig.
I løpet av sesongen har jeg grått, skreket, jublet og ledd. Jeg har hoppet opp og ned i sofaen og bitt negler. For på sitt beste er den syvende sesongen av Game of Thrones fantastisk god, det er bare så synd at serien skal ha så hersens dårlig tid.
Derfor tenker jeg på neste sesongs seks episoder med bekymring. Heldigvis verserer det relativt troverdige rykter om at episodene skal være på lengde med små filmer.
Og så er det bare å be til gudene, både de gamle og de nye, om at vi ikke må vente så lenge som 2019 på neste og aller siste sesong i eventyret. Samtidig må vi utføre noe blodmagi for å sikre at en tidlig 2018-premiere ikke går på bekostning av solid manusarbeid og god historiefortelling.
