Happy Death Day

Hva skjer om filmen Groundhog Day møter filmen Scream på et amerikansk college?

Vel, da sitter man igjen med filmen Happy Death Day – en film som ikke gjør stort annet enn å bekrefte at horrorklisjeer fortsatt er klisjeer om man får se dem mange ganger etter hverandre.

Ikke er den særlig skummel og ikke er den spesielt nyskapende, men heldigvis er den heller ikke blottet for sjarm. Takket være en velspilt hovedrolle av Jessica Rothe, og et mordmysterium som er akkurat spennende nok til at jeg ikke kjeder meg, har filmen en viss underholdningsverdi – om enn av den enkle, lettbeinte og forglemmelige sorten.

ANMELDELSE: Stranger Things 2 – Tilfredsstiller fanhjertet

Og slik går no dagan…

Collegestudenten Tree våkner opp på hybelen til den fremmede gutten Carter etter en fuktig festkveld. Vi lærer med en gang at hun er usympatisk og arrogant, at hun selv mener at Carter er langt under henne i det sosiale hierarkiet, og at hun har bursdag i dag.

På vei til en fest senere den dagen blir Tree brutalt myrdet av en maskert drapsmann. Men hun har ikke før dødd, før hun igjen våkner på rommet til Carter.

Da prosessen gjentar seg enda en gang resonnerer hun seg fram til at hun er fanget i et levende mareritt – dømt til å leve dødsdagen sin (og, tilfeldigvis, bursdagen sin) om og om igjen, om hun ikke finner en måte å forhindre det på.

Hun bestemmer seg for å identifisere den mystiske morderen, og ta et oppgjør med vedkommende. På veien viser det seg at hun også må finne og ta et oppgjør med seg selv.

ANMELDELSE: Thor: Ragnarok – Overraskende morsom og underholdende

Karismatisk hovedrolle

Hovedrolleinnehaver Jessica Rothe er det absolutte sentrum av figurgalleriet. Hun er med i hver eneste scene, og bærer filmen fint – godt hjulpet av det faktum at filmen på ingen måte er tung.

Rothe er karismatisk og sjarmerende, og tilfører rollen akkurat nok troverdig dybde til at Tree fremstår som mer enn en generisk horror-heltinne. De resterende figurene i filmen er dessverre håpløst endimensjonale.

Vi blir servert en endeløs rekke klisjeer både fra horrorsjangeren og amerikansk collegefilm. Jeg mistenker at dette til en viss grad er noe av poenget, men jeg synes ikke at det gjør saken bedre.

Filmens kanskje største problem er at den aldri er spesielt skummel.

Masken til drapsmannen er litt ekkel, noe konseptet «maske» egentlig bør få mer av æren for enn filmen. Bortsett fra dette består skremselstaktikken av banale «jumpscares», som er en billig måte å skremme på. Lydsporet har også en lei tendens til å varsle når en «jumpscare» er like rundt hjørnet, noe som fjerner hele effekten.

Rotete Groundhog Day

Det er vanskelig å ta filmen helt på alvor, noe som gjør at den er best når den ikke tar seg selv så høytidelig. Til dens forsvar har den et visst glimt i øyet.

De to første aktene av filmen er kurant underholdning. Tempoet er godt, humoren sitter forholdsvis løst og regissør Christopher Landon får frem det tragikomiske i Trees situasjon på en fin måte. Og selv om filmen aldri er direkte skummel, er mysteriet om hvem morderen er akkurat spennende nok til at jeg holder en form for interesse.

ANMELDELSE: Tragedy Girls – Den morbide humoren biter ikke

Slutten av filmen er et kaos av brå vendepunkter, eureka-øyeblikk og lure-avslutninger. Filmens desperate ønske om å tåkelegge hvem morderen er roter til hele klimakset, og gjør at filmen føles billig og lite tilfredsstillende.

Manusforfatteren gir seg selv masser av frihet ved å bruke Groundhog Day-formelen, som man egentlig skulle tro passet utmerket til horror-sjangeren. Men i stedet for å bruke denne friheten til noe interessant, blir Happy Death Day stående igjen som et eksempel på at ideen noen ganger er bedre enn utførelsen.

En replikk med en tacky referanse til Groundhog Day mot slutten av filmen er kun en påminnelse om at Bill Murray-filmen var først ute. Happy Death Day gjør ikke nok ut av seg til at den føles som noe mer enn en middelmådig åndelig spinoff.