Natta pappa henta oss er en personlig dokumentarfilm hvor filmskaper Steffan Strandberg blander duse hjemmevideoer, uttrykksfulle animasjoner og en nær fortellerstemme for å ta oss med gjennom sin egen utrygge barndom.
Han har valgt ut et knippe sterke minner fra sine formative år som umiddelbart tar oss inn i den omsorgssvikten han og broren opplevde da deres mor valgte alkoholen over sine barn.
Det er et stemningsfullt, sårt og ganske sint oppgjør. Med en sterk historie som fungerer både som en tidløs fortelling om foreldresvikt, samtidig som den tar oss med til en brytningstid i overgangen mellom 70- og 80-tallet, hvor fars muligheter til å få foreldreretten begynner å røre på seg i Norge.
ANMELDELSE: Hva vil folk si – en hardtslående fortelling om skam og ære
Sint og ærlig
Det starter med en stormforelskelse mellom to unge mennesker som kanskje ikke var klare for hverandre, via deres skilsmisse, til et liv hvor en trygdet mor heller vil drikke øl med vennene sine i parken enn å være edru sammen med barna sine.
Steffan Strandberg forteller om sin oppvekst, ganske usentimentalt, inn i en lydopptaker. Han tar seg noen dype trekk av sigaretten og bekjenner at han ikke var i stand til å bli lei seg da hans mor døde. Han har vært mye sint på mamma.
Så forklarer han oss hvorfor. Historien er en vi kjenner igjen. En om stadige løfter, stadige lovnader om at alt skal bli bra og stadige skuffelser. Men en fremmeds historie har sjeldent gjort slik inntrykk på meg. Dette er fortalt med en ærlighet og en følsomhet for detaljer som gjør vondt å kjenne på.
Spesielt de animerte sekvensene som tar oss inn i hvordan barn opplever å få huset fylt med fulle voksne er både visuelt og emosjonelt kruttsterke.
Strandberg husker godt, og han uttrykker seg til tider formidabelt.
ANMELDELSE: Cries from Syria – se den!
Gjenkjennelig for mange
Filmskaperen Strandberg bruker effektivt kontrasten mellom den knugende urolige hverdagen hos moren og den idylliske normaliteten som fantes hos farmoren, og de gangene faren (en turnerende musiker), hadde ansvar for barna.
Det er de nære tingene det lengtes etter i Natta pappa henta oss – den varme sengen, det trygge nærværet og viljen til å sette barnas behov først. Dette lavmælte og umiddelbart gjenkjennelige fokuset gjør dette til en film det er lett å relatere seg til, uansett hvilken bakgrunn en selv har.
Jeg kommer ikke unna at det ikke setter seg helt rett hos meg at mammaen i filmen blir portrettert som lite annet enn alkoholiker. Hun er død nå får vi vite, og det er egentlig ingen i filmen som får anledning til å gi noe annet inntrykk av henne enn en mor som prøvde, men som ga opp og sviktet.
Det kjennes litt ensidig, men samtidig er dette en ensidighet som Strandberg er ærlig på. Gjennom hans egne refleksjoner rundt forholdet til moren, og måten han tyr til animasjoner og musikk for å uttrykke oppveksten slik han husker den, blir Natta pappa henta oss et dypt personlige oppgjør.
