Assassin’s Creed-serien har gått tilbake til røttene i sitt tiende år. Assassin’s Creed Origins forteller, som tittelen tilsier, om opphavet til brorskapet vi har fulgt siden vi stiftet bekjentskap med Altaïr i det første spillet i 2007.
Ubisoft har laget en stor og åpen spillverden som skriker etter å bli utforsket, og med en oppdragsstruktur som ikke er fullt så lineær som tidligere blir det en mer dynamisk opplevelse.
Assassin’s Creed Origins er det beste spillet i serien på noen år, men selv om Ubisoft har fornyet seg fremstår spillet fremdeles som for gjenkjennelig og trygt.
Spillet har dog en spennende historie og rollefigurer det er verdt å bli kjent med, og klarer overraskende nok å veve inn nåtidens handling utenfor Animus-maskinen på en god måte.
Filmanmeldelse: «Assassin’s Creed» – En smakløs suppe av en historie
Interessant bakteppe
Via Animus-teknologien reiser vi til Egypt og Det ptolemeiske kongedømmet i år 49 f.Kr. Roma har enda ikke annektert Egypt, og vi befinner oss i en tid der konflikten mellom Kleopatra og broren Ptolemaios XIII har høy temperatur.
Utover det vet jeg ikke nok om oldtidens Egypt til å vite hvor historisk korrekt fortellingen er denne gangen, men den er i hvert fall et interessant bakteppe for spillets handling og hovedrolle Bayek.
Han er en respektert medjay, en beskytter av folket, som tar opp kampen mot den mystiske «Order of the Ancients» etter at sønnen hans blir drept.
Jakten på bakmennene i ordenen tar deg rundt omkring i Egypt, og etter hvert finner Bayek seg midt i en politisk maktkamp mellom Ptolemaios, Kleopatra og Julius Cæsar.
Én stor spillverden
Egypt er den store stjerna i Assassin’s Creed Origins. Det er spesielt å se pyramidene i Giza ruve opp av sanden, galoppere på en kamel gjennom ørkenen, eller slåss mot krokodiller i Alexandrias innsjøer.
Spillverdenen er ett stort kart og kun når du kommer til de ytterste grensene vil du møte på en barriere. Du kan reise når og hvor du vil, men havner du i et område der fiendene har høyere nivå enn deg vil de gjøre kort prosess.
Du har til enhver tid et hovedoppdrag, men du kan ha en rekke sideoppdrag samtidig, og du trenger ikke å fullføre et oppdrag før du begynner på et nytt et.
Oppdragsgiverne er tilgjengelige i spillverdenen hele tiden, og det er ikke slik at ett oppdrag sender deg videre til et nytt sted og at først da åpnes mulighetene for det området opp.
Dermed får vi en oppdragsstruktur som gir en naturlig progresjon i historien og i hvordan du reiser omkring.
Inviterer til utforskning
Dette er en struktur som oppfordrer til at jeg skal utforske spillverdenen jeg befinner meg i, og det liker jeg godt.
Jeg kan surfe sanddynene med kamelen min Edvard og plutselig komme over en gjeng med banditter og en fyr som trenger hjelp. Eller så kanskje jeg må redde en fisker fra en gjeng med illsinte flodhester.
På tross av slike artige møter føles spillverdenen i Origins tidvis ganske tom. Store deler av verdenen er øde, og selv om dette forsåvidt er naturlig siden vi befinner oss i et ørkenlandskap er det en nedtur å kunne ri langt og lenge uten å møte på stort. Det er ikke noe poeng i å ha en stor spillverden om du ikke har noe å fylle den med.
Jeg skulle ønske det var mer å oppleve, for jeg koser meg sånn når jeg tilfeldigvis kommer over et oppdrag, eller en røverleir med en skattekiste jeg kan stjele hvis jeg klarer å snike meg forbi. Eller når jeg glemmer meg helt bort i jakten på antiloper ved vannhullet, som jeg trenger å knerte for å få lær til å oppgradere utstyret mitt.
Mer rollespill
Ubisoft har hatt med enkelte rollespillelementer i de siste par Assassin’s Creed-spillene, og Origins tar det enda litt lenger. Sanking av materialer er blitt en større del av spillopplevelsen, og hvilke talenter du velger deg i ferdighetstreet har faktisk noe å si for spillestilen din.
Men Ubisoft har ikke turt å satse fullt og helt på sjangeren. Assassin’s Creed Origins har ikke blitt et fullblods actionrollespill, men ender opp som noe nølende. Siden jeg fikk en følelse av at det var halvveis begynte jeg å tenke på andre spill som er bedre mens jeg spilte, som for eksempel årets beste spill så langt, Horizon Zero Dawn.
Ørnen Senu er et stilig tilskudd til spillet. Bayeks trofaste ledsager er opphavet til seriens velkjente «eagle vision». Når du sender Sanu opp i lufta kan han blant annet hjelpe deg med å kartlegge hvor fiender, ressurser og oppdragspunkt befinner seg.
Dess flere utsiktspunkter du synkroniserer med kartet i spillet, dess større avstand kan Sanu identifisere objekter på. Og han får etter hvert evnen til å registrere fiender gjennom vegger.
Forbedret kampsystem
Kampsystemet i Assassin’s Creed-serien har aldri vært fantastisk. Ubisoft har forsøkt å fornye det flere ganger og det har fått seg en liten oppgradering til det bedre i Origins.
Når du slåss låser du deg ikke automatisk til nærmeste fiende. Hvis du angriper når du ikke er nærme nok vil Bayek svinge våpenet sitt i løse luften. Dermed må du tenke deg mer om og faktisk finte og parere fienden.
Du kan bruke høyre og venstre arm uavhengig av hverandre, slik at du kan utføre et sveip med sverdet, for deretter og ta opp skjoldet med den andre armen.
Det er helt klart en forbedring, men det flyter fortsatt ikke godt nok. Kontrollsystemet kjennes litt knotete når du slåss. Kameraet fikseres tett bak Bayek i kamp, noe som gjør det uoversiktlig å håndtere mer enn én fiende av gangen.
Og selv om kampsystemet har fått seg en overhaling så er spillopplevelsen veldig lik det serien har gitt oss det siste tiåret. Klatre opp en mur, snik deg forbi noen vakter, prøv å myrde dem i stillhet, eller slåss deg ut.
Vaktene du møter på din vei er fortsatt ganske dumme. Det er lett å gjemme seg fra dem og ta dem stille ut, bortsett fra hvis de er for mange nivå høyere enn deg. Da vil ikke snikmordet fungere og du blir nødt til å slåss, og da kan det være lurt å ta bena fatt og beine i trygghet.
Til tross for at det er mye likt som før er det fortsatt tilfredsstillende å renske opp en borg, finne alle skattene og fullføre alle oppdragene. Følelsen av at dette er noe du har gjort hundre ganger før er tilstede, men det er gøy likevel. Det er jo dette Assassin’s Creed er!
men pass opp for flodhester! (Foto: Journalistens skjermdump, Ubisoft).
Virkeligheten er OK
Spillets nåtid har alltid vært seriens svakeste punkt. Jeg har nesten ikke ord for hvor irritert jeg har blitt av desynkronisering og feil i Animus-programvaren og alt sånt styr i de tidligere spillene.
Jeg ønsker helst å late som at jeg bare befinner meg i den historiske fortiden nå også, men Ubisoft har tonet nåtidsdelen av handlingen ned, og historien er skrevet såpass bra at jeg ikke blir sur hver gang jeg blir revet ut av Animus.
Det er forskeren Layla Hassan som kobler seg opp mot Animus-maskinen denne gangen. Ny teknologi gjør at hun ikke trenger å være i slekt med personen hun vil hente minner fra, så lenge hun har DNA-et. Og når hun finner to egyptiske mumier i en grav, tar vi altså turen dit.
Videreutvikling av Animus-teknologien er et smart trekk av Ubisoft. At alt som trengs for å oppleve minnene til historiske personer er en bit av deres DNA åpner mange muligheter videre i serien.
Layla Hassan er også en såpass interessant rollefigur at jeg godtar de små scenene i nåtid. Det er fortsatt ikke ideelt, men denne delen av historien føles mer integrert denne gangen.
Mye underholdning for penga
Med Assassin’s Creed Origins puster Ubisoft nytt liv i en spillserie som hadde mistet fremdrift. Origins er bedre enn både Syndicate og Unity fra henholdsvis 2015 og 2014.
Men å bare være bedre enn to og tre år gamle spill er ikke godt nok i en tid som stadig løfter nivået på spillene vi kjøper.
Assassin’s Creed Origins er et underholdende spill som gir deg mye spilletid for penga, men jeg håper spillserien klarer å fornye seg enda ett hakk mer i fremtiden.
