Ubisoft var ute i hardt vær i fjor siden lanseringen av Assassin’s Creed: Unity var preget av teknisk trøbbel og store grafikkfeil. Selv likte jeg imidlertid historien og spillets massive verden – et fabelaktig 1700-talls Paris.

Nå vi nå reiser til London på slutten av 1800-tallet i Assassin’s Creed: Syndicate er spillverdenen enda større, og det er spennende å utforske den viktorianske byen og møte kjente figurer fra historien.

Likevel lar jeg meg ikke rive med av dette niende spillet i Assassin’s Creed-serien. For selv om Ubisoft har gjort flere forbedringer her og der, bærer spillopplevelsen et preg av at dette er noe jeg har gjort før.

ANMELDT: «Assassin’s Creed III» | «Assassin’s Creed IV: Black Flag»

Fri London fra tempelridderne

Året er 1868 og vi møter tvillingsøsknene Jacob og Evie Frye, som er født inn i assasiner-sekten og oppdratt til å bli snikmordere som sin far. De bor i den lille byen Crawley utenfor London, men reiser inn til hovedstaden for å fri byen fra tempelriddernes klør.

Rikmannen Crawford Starrick eier omtrent alt som er av fabrikker i byen, og styrer arbeiderklassen med jernhånd. I rollen som Evie og Jacob må du styrte Starricks bydelsgjenger, fri arbeiderklassen og stoppe tempelridderne. En fin liten miks, med andre ord.

Første kvinnelige rollefigur

Jeg liker begge hovedrollene godt. Jacob er den eplekjekke tøffingen som ikke synes oppdraget er godt nok utført før noe har gått i lufta, mens Evie er den pliktoppfyllende, smarte og grundige, som liker å snike seg ut og inn uten å bli oppdaget.

Hvis vi ikke teller med Assassin’s Creed III: Liberation som kun kom til Sonys håndholdte konsoll PS Vita, så er Evie den første spillbare kvinnen i serien.

Det er en glede å se at manusforfatter Jeffrey Yohalem og teamet hans, har laget en interessant rollefigur det er spennende å bli kjent med.

To rollefigurer å bytte mellom

Siden du har to rollefigurer denne gangen, betyr dette at du har muligheten til å bygge opp ferdighetene deres på forskjellige måter. Erfaringspoeng gir deg ferdighetspoeng du bruker for å utvikle rollefigurene, og du har tre forskjellige grener å velge mellom som tar for seg sniking, nærkamp og sanking av ressurser.

Når du begynner å bygge ferdighetstreet til rollefiguren kan du hele tiden bytte mellom Evie og Jacob når du vil. Derfor bygde jeg opp Evie til å bli den beste snikeren, mens jeg spesialiserte Jacob i nærkamp, noe det også er lagt opp til fra spillutviklernes side.

Jeg liker at Ubisoft har med rollespillelementer som dette, som gjør at figuren din blir mer unik, problemet er bare at Evie og Jacob skiller lag bare en kort vei inn i spillet. Evie ønsker å lete etter deler av Eden (høyteknologiske, nesten magiske artefakter som tempelridderne er i besittelse av), mens Jacob vil styrte tempelriddernes bydelsgjenger med banden sin The Rooks.

I disse hovedoppdragene får rollefigurene en rekke utfordringer som passer egenskapene til den andre best, noe spillopplevelsen lider av.

Det er irriterende å måtte snike seg rundt med en bråkete Jacob på et oppdrag som gir meg ekstrapoeng for å ikke bli oppdaget, eller måtte slåss med Evie som ikke er bygd for harde slag. Til slutt endte jeg derfor opp med en ferdighetsoppbygning som var relativt lik på begge, og da blir jo noe av poenget borte.

Jacob forsøker å snike seg ubemerket inn på fienden. (Foto: Ubisoft).
Jacob forsøker å snike seg ubemerket inn på fienden. (Foto: Ubisoft).
Kult, men underutviklet konsept

1700-tallets Paris imponerte i Assassin’s Creed: Unity. Størrelsen på byen, og det faktum at de historiske bygningene var laget i korrekt skala, gjorde byen en fryd å utforske.

Syndicates London er enda større, og har flere store historiske bygninger å utforske – jeg brukte timevis bare på å løpe over byens hustak og leke meg i bygninger som Big Ben og St- Pauls katedral.

Spillkartet virket nesten litt uoverkommelig med det første, men byen er delt inn i soner, eller bydeler, der ulike deler av Starricks gjenger regjerer. Etter hvert som du utfører oppdrag for å fjerne disse gjengene, bygger du samtidig din egen bande som tar makta i bydelen.

Jo mer av byen som blir din, jo større blir banden din, og du kan rekruttere medlemmer av The Rooks til å hjelpe deg når du må slåss mot andre bander. Du får også oppgraderingspoeng du kan bruke til å gi gjengen din ulike fordeler.

Konseptet med disse gjengene er kult, men jeg synes det er et underutviklet element i spillet. Banden din drifter seg selv i så stor grad at man nesten ikke merker noe til den, bortsett fra at de bydelene du har overtatt er tryggere å bevege seg i.

Nytt utstyr
Du får en ny type gripekrok på hansken din i spillet. (Foto: Ubisoft).
Du får en ny type gripekrok på hansken din i spillet. (Foto: Ubisoft).

I tillegg til bydelsgjengene har også Assassin’s Creed: Syndicate noen andre nye elementer.

En ny type gripekrok (grappling hook) gjør det enklere å forsere Londons høye bygninger og å komme seg over større gater og torg. Og det er stilig at du kan slippe deg ned fra linen, og ta ned en fiende som aner fred og ingen fare med et velplassert luftangrep.

Du har også tilgang til kjøretøy for første gang. Kanskje litt for god tilgang. Enhver hest og kjerre i Londons gater er “up for grabs”, og selv om du kaprer en kjerre og dytter ned eieren, får det lite konsekvenser.

Du får noen oppdrag der du må farte rundt i Londons gater i vogn, og kjerra er en grei måte å komme seg rundt i byen på, men etter hvert som du åpner synkroniseringspunkter du kan teleportere til, blir det et overflødig element som egentlig ikke gir så mye ekstra til spillopplevelsen.

Det morsomste med hele greia er kanskje den fornøyde måten Jacob snakker til hesten på: «Who’s a good horse..? You are!» Av en eller annen grunn var dette veldig morsomt.

Og det er nok av humor i Syndicate. Noe av det beste med Assassin’s Creed-serien for min del er møtet med historiske figurer, og i Syndicate møter du blant andre Alexander Graham Bell, Charles Darwin og Charles Dickens.

Det aner meg at disse personlighetene ikke har så mye rot i virkeligheten, bortsett fra det de er kjente for. I spillet er disse nemlig en gjeng med intelligente, men svært merkelige skruer, som blir artige innslag i historien.

Med din egen bande The Rooks skal du forsøke å ta over Londons gater. (Foto: Ubisoft).
Med din egen bande The Rooks skal du forsøke å ta over Londons gater. (Foto: Ubisoft).
Den samme, gamle spillopplevelsen

Handlingen i Assassin’s Creed: Syndicate er delt inn i åtte hovedsekvenser, pluss en ekstra. Og selv om dette kanskje høres lite ut kan jeg love deg at spillet absolutt er stort nok. London er stappfull av sideoppdrag du kan utføre, og hvis du også ønsker å ta over hele byen har du timevis med spilletid foran deg.

Problemet til det nyeste spillet i Assassin’s Creed-serien er altså ikke at spillet er for lite. Problemet er at du har utført alle disse oppdragene hundrevis av ganger før. Bokstavelig talt.

Finn målet ditt, drep det, ikke bli oppdaget, kom deg unna. Finn målet ditt, bortfør det, ikke bli oppdaget, kom deg unna. Finn målet ditt, stjel tingen, ikke bli oppdaget, kom deg unna.

Du skjønner greia, dette er jo selve grunnsteinen i det som er Assassin’s Creed. Og det er en oppskrift som har fungert godt i mange år, men jeg kjenner at jeg begynner å bli mett.

Jeg liker Assassin’s Creed: Syndicate, men jeg klarer ikke å elske det. For selv om det er et gjennomført og bra spill, så er det en spillopplevelse jeg har opplevd før. Det mangler noe, det lille ekstra som det er vanskelig å sette fingeren på hva er, men som hever spillopplevelsen til nye høyder.

Det er synd for Ubisoft, for med dette spillet har de igjen vist at de tar spillerne på alvor, at de klarer å levere et ferdig produkt uten feil og mangler, men det er som om det er litt for seint.

Les også: Topp 5: Snikespill – Mørke favorittar frå spelhistoria

Spillet er testet på Playstation 4.

Om SPILLET

Assassin's Creed: Syndicate
  • Assassin's Creed: Syndicate
  • Slippdato: 23.10.2015
  • Regi: Marc-Alexis Côté
  • Utgiver: Ubisoft
  • Aldersgrense: 18 år
  • Plattformer: PC, Playstation 4, Xbox One
  • Sjanger:

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.