Regissør Michael Haneke forsøker å dissekere og analysere det franske borgerskapets tomhet i Happy End, men måtte han gjøre det så kjedelig og uengasjerende?
Filmen har en rik familie i fokus som det er vanskelig å føle sympati for. De rammes av noen tragedier som det er utfordrende å tro på. Rollefigurene interagerer kaldt med hverandre i et intetsigende miljø som suger livskraften ut av publikum.
Happy End har noen bisarre situasjoner som man kan risikere å bli både irritert og indignert av, kanskje også smile av. Den kan også by på solid skuespill av noen drevne veteraner, men denne filmen makter ikke å vekke noen særlig entusiasme med sin kalde og sterile historie.
LES: Isabelle Huppert i Cannes: – Jeg har aldri stått i skyggen av menn
Rammes av ulykke
Vi introduseres for tre generasjoner av familien Laurent, som bor sammen i et stort hus i Calais.
Anne (Isabelle Huppert) og sønnen Pierre (Franz Rogowski) får problemer når en arbeidsulykke rammer deres entreprenørselskap, og må søke hjelp hos Annes britiske forlovede Lawrence (Toby Jones).
Thomas Laurent (Matthieu Kassovitz) må ta seg av datteren Eve (Fantine Harduin) når eks-kona havner på sykehus. Og familiens eldste, Georges (Jean-Louis Trintignant) vil helst avslutte livet, men trenger hjelp til å gjennomføre det.
Anmeldelse: Battle of the Sexes er underholdende og provoserende
Starten filmes på avstand gjennom et mobilkamera, og denne avstandsfølelsen videreføres i resten av filmen. Man kommer aldri nært inn på figurene, som virker emosjonelt avstumpet og likegyldige til både hverandre og sine egne liv.
Det er ironisk og betegnende at det nærmeste man kommer ekte følelser formidles gjennom tekst på dataskjerm, ikke gjennom dialog. Det er som om Haneke ikke ønsker at publikum skal knytte emosjonelle bånd til noen i persongalleriet.
Det er åpenbart at de er velstående, for de har blant annet tjenerskap og stor garasje med mange biler, men ingen virker spesielt fornøyde eller lykkelige. Familiebåndene er tynnslitte og de bor sammen fordi de må, ikke fordi de vil.
Merkelig oppkonstruert
Det er mye som skal formidles i denne historien, men ingen av bestanddelene virker veldig interessante, hverken Georges livstrøtthet, Annes problemer med sønnen eller Thomas sitt utroskap og datterens vonde hemmelighet.
Michael Haneke forsøker også å gjøre migrantflommen i Calais til en del av historien, men det gjøres klossete og lite troverdig, blant annet i et merkelig oppkonstruert opptrinn i filmens klimaktiske restaurantscene.
Det virker nesten som et element som Haneke kanskje hadde tenkt å gjøre mer utav, men valgt å tone ned for å fokusere mer på familien Laurents interne problemer. Happy End er en fotnote i Michael Hanekes ellers så sterke filmografi, og mangler den nerven, estetikken og sosiale kommentaren som preger hans beste.
