Et stykke britisk krigshistorie skildres nydelig i regissør Joe Wrights velspilte og medrivende drama Darkest Hour.
Best av alt er Gary Oldmans fantastiske hovedrolle som statsminister Winston Churchill, der skuespilleren nærmest ikke er til å kjenne igjen bak en førsteklasses maskeringsjobb. Oldman formidler på imponerende vis en figur som minner mye om den ekte Churchill, slik vi har sett ham i virkelige filmklipp.
Historien om hans vei til statsministerposten i andre verdenskrigs startfase, og hvordan han etter store interne diskusjoner og intriger greide å vekke den politiske støtten og engasjementet hos folket som var nødvendig for å kunne ta opp kampen mot Hitler, fortelles med høy intensitet og klare konflikter.
Darkest Hour er en svært underholdende historieleksjon der det gjøres klinkende klart hva som står på spill.
Samler motstandere i krigsråd
Storbritannia trenger en ny statsminister samtidig som nazistene begynner å invadere europeiske land på våren og forsommeren 1940. Den eneste kandidaten parlamentet kan enes om, er den omstridte Winston Churchill (Gary Oldman).
Den slue veteranen samler noen av sine argeste politiske motstandere i et krigsråd for å forberede kampen mot Hitler, men møter motstand fra krefter som heller ønsker fredsforhandlinger, blant andre tidligere statsminister Neville Chamberlain (Ronald Pickup) og Lord Halifax (Stephen Dillane). Selv Kong Georg VI (Ben Mendelsohn) virker svært skeptisk til den nye statsministeren.
Samtidig må Churchill løse krisen som oppstår når så og si hele den britiske hæren på 300000 mann omringes av tyskerne i den franske byen Dunkirk.
Anmeldelse: Jumanji: Welcome to the Jungle lander stødig i en litt tam feelgoodjungel
Introduksjonen av hovedpersonen gjøres gjennom hans nye sekretær, Elizabeth Layton (Lily James). Hun blir utsatt for en skarp og brå gubbe som ikke virker veldig opptatt av hvordan andre ser på ham, eller har de lengste sosiale antennene.
Churchill, slik vi møter ham i filmen, har rett og slett noen ufine karakteristikker som gjør det enkelt å forstå hvordan noen kan ha motforestillinger mot ham. Også som publikum må man gå noen runder for å vurdere figurens kvaliteter, og hvor man egentlig skal legge sin sympati, noe som gjør filmen mer interessant.
Bildet av ham nyanseres også etter hvert av fine glimt fra det varme ekteskapet med kona Clemmie (Kristin Scott-Thomas).
En annen ting ved historien som regissør Joe Wright og manusforfatter Anthony McCarten får godt frem, er usikkerheten rundt hva som er den riktige taktikken for å redde de strandede soldatene i Dunkirk og hvordan den britiske regjeringen best kan møte trusselen som nazistene utgjør.
Churchills motstandere i krigsrådet, som ønsker fredsforhandlinger med Hitler via Italias diktator Mussolini, fremstilles ikke som feiginger, men som velmente realister som oppriktig mener dette er den smarteste fremgangsmåten. Det er lett å dømme, nesten 80 år etterpå, men filmen dømmer ingen. Den viser hvordan selv Churchill var på nippet til å gi etter.
Sterk nerve fra begynnelse til slutt
Miljøskildringen av London anno 1940 er gjennomført og overbevisende, med tidsriktige kostymer, velfungerende kulisser, god bruk av gamle bygninger og ganske sikkert subtil bruk av sømløse digitale effekter.
Midt i alt dette gjør Gary Oldman en av sine beste prestasjoner i en karriere fullspekket av gode roller. Hans Churchill er en sammensatt mann med tvil og lyter, men også beundringsverdig pågangsmot og gjennomføringsvilje.
En del av æren må tillegges den japanske maskøren Kazuhiro Tsuji, som har gitt Oldman solide drag av den virkelige Churchills karakteristiske utseende. Oldman kunne trolig spilt Churchill med en pappeske rundt hodet, for han er et fyrverkeri i denne rollen. Det er godt å se, etter at vi har sett ham i flere mindre og mer tilbakelente roller de siste årene.
Anmeldelse: Insidious: The Last Key er A4-skrekk av den enkle sorten
Utfallet av denne historien er selvsagt godt kjent. Men å se filmens versjon av hvordan Churchill overvant de innledende krisene og førte landet sitt inn i krigen mot Hitler er dramatisk nok, med en sterk nerve fra begynnelse til slutt.
Darkest Hour er en fortreffelig kvalitetsfilm der både det fortellertekniske, kameraføringen, klippingen, kostymene og musikken holder like høy kvalitet som skuespillet i de viktigste rollene, med Gary Oldman som den aller største attraksjonen.
