Som så mange andre filmer i young adult-sjangeren syntes jeg de første to Maze Runner-filmene hadde et kult konsept, men hadde samtidig en lei tendens til å overkomplisere alt som kunne overkompliseres.
Man blir lovet gull og grønne konspirasjonsteorier i starten, men får som regel kun servert et noe skuffende og rotete antiklimaks mot slutten.
Maze Runner: Dødskuren lover ikke stort mer enn ukomplisert underholdning. Den har et herlig tempo fra første scene, og er proppfull av actionsekvenser som både er fulle av adrenalin og overraskende mengder følelsesmessig tyngde.
Det er god underholdning. Den lover ikke så mye, men holder til gjengjeld det den lover.
Enkelte actionklisjeer er ikke til å komme unna, og to timer og tjueto minutter blir litt lenge i forhold til innholdet – men Maze Runner: Dødskuren er etter min mening den sterkeste filmen i serien.
Anmeldelse: The Maze Runner – Spennende ungdomsfilm med litt svak slutt
Onde selskap med onde navn
Avslutningen på Maze Runner-sagaen bruker ikke mye tid på å gjenfortelle plottet i de forrige filmene. Vi møter Thomas, Newt og resten av gjengen i kjølvannet av forrige films hendelser, og derifra ser vi stort sett fremover.
Anmeldelse: All The Money In The World – Ingen savner Kevin Spacey i Ridley Scotts solide drama
Planen til gjengen er i utgangspunktet å befri Minho fra det onde selskapet WCKDs klør. I motsetning til den første filmen, hvor hele handlingen gikk ut på å rømme fra fienden, skal gjengen nå bryte seg inn hos fienden. WCKDs tungt bevoktede hovedbase, «The Last City».
Alt ligger til rette for et endelig oppgjør med det onde selskapet, med det nesten komisk onde navnet. («WCKD» er oversatt til «OND» på norsk.)
Filmskaper Wes Ball stoler på at publikum henger med i svingene. Han slipper derfor å bruke tid på å reintrodusere figurer og forklare alskens tekniske detaljer. Den føles enklere, lettere og raskere enn sine forgjengere, og er etter min mening mer underholdende også.
Gillen leverer som skurk
Dialogen er ikke stor lyrikk, og man får servert mang en replikk som er like klisjefull som den er intetsigende. Manuset tar også noen snarveier i måten det driver handlingen framover på. Det er ikke få ganger at Thomas og gjengen reddes ut av en knipe ved en tilfeldighet som inntreffer i grevens tid.
Manuset er altså ingen åpenbaring hva manus angår – hverken med tanke på dialog eller de større linjene i handlingen. Filmen tar heldigvis igjen mye av det tapte på god, underholdende action.
Dylan O’Brien leverer nok en gang en solid hovedrolle som Thomas, og får både vist litt muskler og litt følelser. Han får igjen gang god drahjelp av gode roller fra blant andre Thomas Brodie-Sangster og Kaya Scodelario.
Aidan Gillen er mer interessant og troverdig filmskurk enn han var sist vi møtte ham. Gillens forsøk på å prate amerikansk kommer på sin side ikke over som troverdig denne gangen heller.
Siden dette er avslutningen på filmserien, er det mange løse tråder skal knytes sammen. Slikt blir det selvsagt dramatikk, melankoli og sentimentalitet av. Alle de sentrale skuespillerne bruker denne muligheten til å vise fram brede og overbevisende følelsesregister mellom eksplosjonene.
Anmeldelse: Call Me By Your Name – Vart og vakkert om gryende kjærlighet
En kur mot døden. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)
Den beste i serien
Et generelt godt driv til tross – man sitter med følelsen av at enkelte scener er overflødige. Noe kunne fint blitt kuttet ned eller klippet bort, slik at spilletiden blir mer overkommelig.
Spesielt slutten blir dradd ut alt for lenge, og mister litt av slagkraften den prøver å ha. Reisen fram til slutten er imidlertid god nok til at jeg forlater kinosalen med et aldri så lite smil om munnen.
Det er noe med rytmen og tempoet i Dødskuren som gir assosiasjoner til de virkelige bautaene i actionsjangeren. Den er ikke på høyde med de aller beste, men West Ball viser absolutt spennende takter fra registolen.
Det skal bli morsomt å følge med på Ball fremover. Han har kun tre filmer under beltet hittil, og alle har ordene «Maze Runner» i tittelen. Jeg håper han får muligheten til å vise hva han er god for i prosjekt med andre ord i tittelen, og at han fortsetter i action-land i fremtiden. I Dødskuren viser han at det er der hans styrke ligger.
Maze Runner: Dødskuren er kanskje ikke en moderne klassiker, men for min del var den en positiv overraskelse. Den er noe så sjeldent som en avslutningsfilm i en triologi som er bedre enn sine forgjengere. Det er en god avslutning på en totalt sett middels god filmserie.
