Som ren popcorn-underholdning er Solo: A Star Wars Story en helt grei affære. Det er bare ikke en spesielt god Star Wars-film.
Det er til dens fordel at historien foregår i et allerede velkjent univers, der man drar kjensel på både figurer og miljø i en galakse langt, langt borte.
Dessverre er historien også filmens svakhet, med en oppstykket og episodisk struktur uten en overhengende flyt.
Er ingen Harrison Ford
Etter et par tunge Star Wars-filmer med mye død, var det lov å håpe på god underholdning av et lystigere slag. Han Solo var tross alt figuren med mest glimt i øyet og ironisk distanse til begivenhetene rundt seg i den originale trilogien.
Alden Ehrenreich er imidlertid ingen Harrison Ford, og ligner faktisk mer på en ung Dennis Quaid. Han overskygges også av Donald Glovers birolle som Lando Calrissian.
Det er med på å gjøre Solo: A Star Wars Story til en liten skuffelse, selv om regissør Ron Howard loser det hele relativt trygt i havn etter en vanskelig innspilling.
LES: Joonas «Chewbacca» Suotamo: – Hadde ikke forestilt meg å ha sånn flaks!
Vi møter Han (Alden Ehrenreich) som ung mann på hjemplaneten Corellia, der han drømmer om å komme seg ut i verdensrommet som pilot. Han forsøker å dra sammen med barndomsvennen Qi-ra (Emilia Clarke), men hun stoppes i tollen, og han rømmer alene.
Senere ser vi hvordan han blir innblandet i lyssky affærer med smugleren Beckett (Woody Harrelson), hvordan han vinner romskipet Millennium Falcon i et kortspill mot Lando Calrissian (Donald Glover) og hvordan han møter sin co-pilot Chewbacca (Joonas Suotamo).
Helt overraskende møter han igjen Qi-ra, som nå er tvunget til å være en slags protesjé av Dryden Vos (Paul Bettany), lederen for den kriminelle og Imperiet-vennlige organisasjonen Crimson Dawn.
Trygg og nøktern tilnærming
Det er godt kjent hvordan de opprinnelige regissørene Phil Lord og Chris Miller fikk sparken midt under innspillingen i fjor sommer, fordi de var i ferd med å lage en annen film enn Lucasfilm ønsket. Veteranen Ron Howard tok over, og har etter sigende spilt inn 70% av det ferdige produktet.
Det er vanskelig å se hvilke scener som kommer fra hvem, med det er all grunn til å tro at Howard har hatt en mer trygg og nøktern tilnærming til far og sønn Lawrence og Jonathan Kasdans manus.
Det er kanskje også ett av filmens problemer. Det er nemlig lite rom for spøk og morsomheter i en film som virkelig kunne trengt mer av det.
Det er sannsynlig at Lord og Miller, kjent for 21 Jump Street og The Lego Movie, hadde ambisjoner om å lage en villere og galere Solo-film enn den Ron Howard har fullført. Han Solo-figuren har et potensial som ikke utnyttes godt nok her.
ANMELDELSE: Star Wars: The Last Jedi gleder, morer og sjokkerer
Solo: A Star Wars Story er pent laget, med en rekke fantasifulle og effektrike sekvenser som hører hjemme i dette universet. Men noen av episodene skuffer, som hvordan Han Solo får etternavnet sitt, hvordan Millennium Falcon gjennomfører Kessel Run på under 12 parsecs, og filmens klimaks er skuffende svakt.
Uten å avsløre for mye, kan det sies at det helt klart legges opp til en fortsettelse som jeg kjenner jeg er mer interessert i å se. Men da er det bare å håpe at Alden Ehrenreich løsner på snippen, rister av seg Harrison Fords hånd på skulderen og finner seg bedre til rette i hovedrollen.
Solo: A Star Wars Story er slett ingen katastrofe, men samtidig en mer likegyldig film enn man hadde lov å forvente.
