Det er ikke mange filmserier som kan skryte av å ha nådd en formtopp i sin sjette film, hele 22 år etter den første. Mission: Impossible – Fallout imponerer stort med vanvittig action, en sterk nerve og en klar følelse av hva som står på spill, både på personlig og profesjonelt plan.
La gå at historien har en svært episodisk struktur, og at skurkenes mål er litt diffust og uavklart. Det er mindre viktig i en film som har som fremste formål å være halsbrekkende eskapisme.
Tilsynelatende evigunge Tom Cruise sementerer sin posisjon som en av vår tids mest effektive actionhelter, samtidig som det kan slås ettertrykkelig fast at Preikestolen egner seg utmerket som et bokstavelig talt svimlende høydepunkt.
Må forhindre atomterror
Anslaget legger opp utfordringen enkelt og greit på kort tid. IMF-agenten Ethan Hunt (Tom Cruise) må forsøke å forhindre at terrororganisasjonen Apostlene anskaffer seg plutonium for å lage atombomber.
Mot sin vilje får han selskap av CIA-agenten Walker (Henry Cavill), som kanskje har egne ordre.
IMF-kollegaene Benji (Simon Pegg) og Luther (Ving Rhames) følger med dem på et farlig oppdrag som tar dem til både Paris, London og Kashmir, samtidig som Hunts bekjentskap fra forrige film, den tidligere MI6-agenten Ilsa (Rebecca Ferguson) dukker opp i en uavklart rolle.
Anmeldelse: Hotel Artemis har svak spenning og seig fremdrift
Det er enkelt å forstå hva som må gjøres og hvilke roller de enkelte figurene tilsynelatende har.
Regissør og manusforfatter Christopher McQuarrie greier imidlertid å kaste inn flere smarte overraskelser som er ment å forvirre, slik at man stadig blir usikker på hvilken side noen av figurene egentlig befinner seg på.
Dette gjøres samtidig som handlingen fyker avgårde i et forrykende tempo, med velgjort action som i utgangspunktet har en realistisk tilnærming, men selvsagt blåst opp i n-te potens.
Har få svakheter
Mission: Impossible-serien er kjent for sine stunts, og her foregår det både til fots, på motorsykkel, i bil, lastebil og helikopter. Det går spesielt hardt ut over Tom Cruise og Henry Cavill, som gir jernet i flere tøffe scener. Cruise brakk beinet i et hopp mellom to bygninger, slik at innspillingen måtte ta en pause. Hoppet er selvsagt med i filmen.
Filmen utnytter sine by-locations godt, både i Paris og London, der kjente syn som Eiffel-tårnet, Triumfbuen, London Eye og Tate Modern får være blikkfang. Sett med norske øyne er det selvsagt moro å se praktfulle Preikestolen på film i bredformat, i en spennende scene med avgjørende betydning. Den ligger for anledningen i India, ikke i Norge, noe enkelte kanskje er litt snurte for, men det er det ingen grunn til. Det er helt vanlig å leke litt med geografien på film. Resten av Kashmir-scenene er for eksempel innspilt i New Zealand.
Kristoffer Joner får til gjengjeld være et norsk innslag som en atombombemaker, riktignok med det litt mindre norske navnet Nils Debruuk. Joner tar godt vare på den ene scenen han har med Tom Cruise og Simon Pegg, og gir et klart signal om at filmens skurker har noen skruer løse.
Anmeldelse: Orange Is the New Black har tapt seg litt i sesong 6
Mission: Impossible – Fallout har få svakheter. Man kan kanskje pirke litt i hva Apostlenes motivasjon egentlig er, og hva de ønsker å oppnå ved å rive ned den etablerte verdensordenen og skape en ny.
Samtidig kan man se for seg at Christopher McQuarrie med denne filmen kommenterer aktører i den virkelige verden som ser ut til å ønske å rive ned tilliten til internasjonalt samarbeid mellom ulike institusjoner.
Mest av alt er dette en 2 ½ time lang heisatur med et knippe interessante figurer, der det som foregår mellom dem er like viktig som den eksterne dramatikken. Spilletiden er forholdsvis lang, men Mission: Impossible – Fallout evner likevel å underholde uten dødpunkter.
