Filmfestivalen i Haugesund (NRK): Skjelvet er Norges største katastrofefilm noensinne. Det finnes riktignok ikke mange av sorten, men regissør John Andreas Andersen og produsentene Martin Sundland og Are Heidenstrøm har laget en spennende og medrivende sjangerfilm.
Den imponerer med effekter som nærmest gjør Bølgen til et skvulp, og engasjerer med et mellommenneskelig drama som får akkurat nok tid til å utspille seg mellom høydepunktene.
Skjelvet har noen få svakheter, men innvendingene er pirk som forsvinner sammen med Postgirobygget. Dette er en sikker suksess der filmskaperne har lagt lista høyt og kommer over uten å rive annet enn halve Oslo.
Kan skje når som helst
Familien Eikjord har flyttet til Oslo etter begivenhetene i Bølgen, men Kristian (Kristoffer Joner) har flyttet fra Idun (Ane Dahl Torp) og barna Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og Julia (Edith Haagenrud-Sande).
Nå får han mistanke om at et stort jordskjelv kan ramme hovedstaden, som kan være mange ganger sterkere enn det som inntraff 23. oktober 1904.
Han kontakter Marit (Kathrine Thorborg Johansen), datteren til en nylig avdød geolog som hadde samme teori, og oppdager gjennom å studere hans forskning at skjelvet kan komme når som helst.
Samtidig er Idun i full virksomhet i sin nye jobb på Plaza Hotel, og hun befinner seg selvsagt i toppetasjen når ting begynner å skje.
Anmeldelse: Equalizer 2 byr på nydelig brutalitet og tvilsom moral
Det er ingen hemmelighet at filmens skjelv faktisk inntreffer. Noe annet hadde vært litt merkelig. Spenningen mot dette øyeblikket bygges gradvis opp på en effektiv måte.
Det dukker opp stadig flere små og illevarslende tegn, som Kristian selvsagt er den eneste som forstår betydningen av, noe som er helt i tråd med sjangerens regler og konvensjoner.
Når ting begynner å skje, går filmen over i rent katastrofemodus, der Kristian og Marit må forsøke å redde Idun og Julia. Her får vi en rekke spennende sekvenser der det bokstavelig talt handler om liv og død. Her skildres dramatikken godt med alvorlige konsekvenser.
Overgår alt man har sett tidligere
Når det gjelder mengden av effekter, må nok Skjelvet finne seg i å være en lillebror av noen amerikanske katastrofefilmer med langt større budsjett, som for eksempel San Andreas. Likevel er det noe helt eget ved å se katastrofen ramme en by man kjenner, gater man har gått i og bygninger man har vært i.
Storm Studios og Gimpville har prestert effekter som egentlig ikke burde være mulig på dette budsjettet. Omfanget og detaljnivået overgår alt man har sett i norsk film tidligere, der kjente og kjære landemerker går til grunne i dramatiske og spektakulære oversiktsbilder.
Anmeldelse: Kunis og McKinnon er ingen god match i The Spy Who Dumped Me
Skjelvet har også svært god produksjonsdesign og scenografi som matcher de digitale effektene, alt filmet med presisjon og finesse av den drevne fotografen John Christian Rosenlund.
Hans flotte bilder er effektivt klippet av Christian Siebenherz, og understøttes av Johannes Ringen og Johan Söderqvists musikk, som må ha vært kraftig inspirert av Hans Zimmers musikk til noen av Christoffer Nolans filmer.
Man må også merke seg det fantastiske lydsporet, skapt av Tormod Ringnes og Baard H. Ingebrethsen. De kan la filmen være stille og forsiktig i et øyeblikk, for så i det neste presse kinoens subwoofer til det ytterste med bombastisk bass.
Det gjør inntrykk å se en bygning rase inn i en annen, og der er det man hører minst like viktig som det man ser. Lyden er helt rå, og må oppleves i en stor kinosal med riktig utstyr!
Drivende god underholdning
Ved siden av å være en effektdreven katastrofefilm, er Skjelvet også en fin og tidvis rørende historie om en familie som ikke har greid å komme seg helt etter traumene de ble påført i Geiranger.
Manuset, skrevet av John Kåre Raake og Harald Rosenløw-Eeg, går kanskje ikke så veldig dypt inn i denne materien, men akkurat nok til at vi forstår hvordan familien sliter og hva som står på spill for dem.
Dessuten spilles hovedrollene nok en gang av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp, som jo er glimrende skuespillere som er i stand til å gjøre mye ut av lite. Begivenhetene understreker kjærligheten som finnes mellom Kristian og Idun, til tross for at forholdet har fått seg en knekk.
Her skapes det en underliggende spenning som øker risikoen for figurene. Det føles viktig at de skal komme seg gjennom denne krisen, også.
Anmeldelse: Megalodon er en enkel og upretensiøs haithriller
Dyktige Kathrine Thorborg Johansen er et friskt pust i rollen som handlekraftige Marit, og unge Edith Haagenrud-Sande er flink i noen skikkelig krevende situasjoner. Jonas Hoff Oftebros rolle som Sondre forsvinner dessverre litt i historien, og burde kanskje vært knyttet tettere opp til hva resten av persongalleriet opplever under katastrofen.
Filmen kunne nok også kostet på seg et litt tydeligere etterspill, for den har det tilsynelatende så travelt med å avslutte at det er noen hendelser og historietråder som ikke lander helt. I det store bildet er dette likevel mindre viktig, og overskygges av filmens mange kvaliteter.
Dette er en modig satsing fra Fantefilm, for fallhøyden er stor når man gir seg i kast med en sjangerfilm der man konkurrerer med Hollywood. Det er bare å fastslå at filmskaperne lykkes, for dette er drivende god underholdning med en effektiv historie, engasjerende skuespill og utrolige effekter på både lyd- og bildefronten. Skjelvet innfrir til gagns!
(Filmen åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 31. august)
