Venom er et bevis på at ikke alle Marvel-figurer tåler overgangen fra tegneserie til film. Vi så ham først i Spider-Man 3 (2007), som en bifigur spilt av Topher Grace, men nå har Venom fått sin egen film med Tom Hardy i hovedrollen.
Columbia Pictures har dessverre produsert et masete kaos, i samarbeid med Marvel, med uinspirerte skuespillere, kjedelig historiefortelling og likegyldig action som ligger langt under den standarden de fleste nyere filmer fra Marvel-universet vanligvis holder.
Det er synd på Hardy, som tydelig forsøker å gjøre noe morsomt ut av rollen, men det er ikke som komiker han har sine beste kvaliteter, og kan ikke gjøre gull av gråstein.
Venom forsøker å være Deadpool, men har hverken den skarpe humoren eller de tøffe virkemidlene. Derfor er Venom en skuffende Marvel-fadese som aldri i verden kommer til å få en oppfølger.
Invaderes av organisme
Eddie Brock (Tom Hardy) er en tv-reporter som får sparken når han kommer i konflikt med den rike bio-entreprenøren Carlton Drake (Riz Ahmed).
Drake er en Elon Musk-lignende millionær som finner utenomjordisk liv og forsøker å kombinere organismene med mennesker i sitt Bond-skurkelignende laboratorium i klippene like ved Golden Gate-brua i San Francisco.
Brock blir ved et uhell invadert av en organisme på rømmen, og forvandles på visse tidspunkt til Venom, et romvesen med fantastiske krefter.
Nå må Brock/Venom bekjempe Drakes skumle planer for de andre romvesenene, men hvorfor Venom plutselig bestemmer seg for å hjelpe Brock, er nesten pinlig dårlig forklart.
Anmeldelse: En affære er en engasjerende film om en lærers forhold til en elev
Allerede i starten signaliserer filmen at alt er tøys og tull når et romskip dundrer i bakken i flere hundre kilometer i timen, men det meste av fartøyet er intakt og noen overlever faktisk styrten.
Verre blir det senere, når Eddie Brock liksom skal være tv-stjerne, men oppfører seg som renspikka amatør som aldri ville ha fungert på skjermen. Katastrofalt blir det når vi introduseres for Brocks kjæreste, Anne Weying, spilt av stakkars Michelle Williams, som virker totalt bortkommen.
Figuren hennes er en løvtynn karikatur som gjerne vandrer inn i rom der det skytes heftig for liksom å se hva som skjer, og havner dermed, utrolig nok, i skuddlinjen.
Null kjemi mellom hovedfigurene
Det er null kjemi mellom Williams og Hardy, som ikke ser ut til å like hverandre, engang. Istedet for å være en likeverdig figur til Brock, reduseres Anne til en irriterende figur som virker overflødig og bortkastet.
Forholdet mellom dem tar forresten slutt uten noen større seremoni når Anna også får sparken på grunn av Brocks reportertabbe. Sorgen over bruddet er ment å gå som en rød tråd gjennom historien, men føles falskt og meningsløst.
Anne får en ny kjæreste, spilt av Reid Scott. Han er best kjent som Dan i tv-serien Veep, og da fremstår det som fantasiløst, eventuelt spekulativt, at rollefiguren hans i Venom heter…Dan!
Anmeldelse: Netflix-filmen 22 July er god, men forteller oss ting vi allerede vet
Det tar nesten tre kvarter av Venom før tittelfiguren faktisk dukker opp. Da har man allerede rukket å kjede seg ganske lenge, for oppbyggingen av historien er rimelig slapp og begivenhetsløs. Det finnes actionscener der det åpenbart er nedlagt et hardt arbeid, og det er enkeltscener her som det absolutt kan settes pris på, spesielt en biljakt gjennom San Franciscos gater.
Men mange av effektscenene har et overdrevent digitalt uttrykk, og det går verst ut over Venom-figuren, som rett og slett er stygt animert.
Det er også synd at regissør Ruben Fleischer er bundet av filmselskapets ønske om en lav aldersgrense (12 år i Norge), når filmens hovedfigur og universet han opererer i, nærmest trygler om å få være rå, barsk og brutal.
Han har det nemlig med å bite hodet av sine fiender, men her skjer det utenfor kameraets synsfelt, uten så mye som en bloddråpe. Dermed blir Venom bokstavelig talt en blodfattig film, og det er hodeløst.
