«Beautiful Boy» er et sårt og vondt drama med mørke bunnpunkter. Historien er samtidig preget av øm hjertevarme og medmenneskelighet i sin skildring av et nært far-og-sønn-forhold satt på store prøver.
Steve Carell storspiller i rollen som Rolling Stone-journalisten David Sheff, som må takle sønnens stadig økende narkotikamisbruk.
Timothée Chalamet skildrer unge Nics forfall med stor troverdighet, der det er enkelt å ane både smerten og fornektelsen som rir figuren hans.
Eskalerer til hardere stoffer
Den belgiske regissøren Felix van Groeningen («Alabama & Monroe»/»The Broken Circle Breakdown») benytter seg av et poetisk filmspråk med varsomme virkemidler til å formidle Sheff-familiens utfordringer.
Han tråkker kanskje over når den melankolske far-barn-melodien «Sunrise, sunset» fra «Spelemann på taket» spilles i en tankefull scene. Det er imidlertid helt innenfor når David synger John Lennon-låta som filmens tittel er hentet fra, på sengekanten til Nic som barn.
De skulle bare ha visst hva som ventet etter denne trygge idyllen. Det gjør inntrykk å se disse figurene kjempe en kamp uten verken klare strategier eller gode prognoser.
2019: Filmene vi gleder oss til
Filmen er basert på virkelige personer og situasjoner, og handlingsforløpet skildres på en måte som vil virke kjent for andre i samme situasjon. Det begynner med små hint og kommentarer om Nics festbruk av marihuana, men snart eskalerer det til hardere stoffer.
David Sheff har problemer med å forsone seg med at sønnen han en gang trodde han kjente inn og ut er i ferd med å forsvinne inn i en annen virkelighet, og han sliter med å finne ut hvordan han kan hjelpe.
Samtidig ser vi hvordan Nic stadig nekter for å ha noen problemer, og når han til slutt blir nødt til å innse at han trenger hjelp, kan han ikke forklare akkurat hvorfor han behøver narkotika for å fylle det han kaller et stort, svart hull inni seg.
Solid og troverdig spill
Det gjør vondt i hjertet å se Steve Carells rolleprestasjon, som kanskje gjør enda større inntrykk fordi man er vant til å oppleve ham som moromann på lerretet. Han har også tidligere vist gode takter som drama-skuespiller, som i «Little Miss Sunshine» og «Foxcatcher». Også i «Beautiful Boy» spiller han en mann som går stadig dypere inn i alvoret.
Timothée Chalamet viser også at rollen i «Call Me By Your Name» ikke var et blaff. Også her er han solid og troverdig som en plaget ungdom, om enn av helt andre årsaker.
Filmen forteller handlingen med stadige tilbakeblikk på Nics barndom og med gode skildringer av det tette båndet han har til både faren, stemoren Karen (Maura Tierny) og sine to små halvsøsken Jasper (Christian Convery) og Daisy (Oakley Bull).
2019: Seriene vi gleder oss til
Det er sterkt å se hvor nær hverandre de er, og alarmerende å se hvor kjapt og enkelt Nic likevel skyver dem fra seg til fordel for neste dose.
Filmen kan virke som et anerkjennende nikk for familier i lignende situasjoner, og som et varsko for familier der barna er i ferd med å bli identitetssøkende og eksperimenterende ungdommer.
Denne nydelig fortalte historien har ingen enkle svar og løsninger, og kan føre til akutt melankoli og nedstemthet, men det ligger også et håp i «Beautiful Boy» som kan være til støtte og inspirasjon.
