Det mest oppsiktsvekkende med “Destroyer” er Nicole Kidmans evne til å transformere en og samme figur fra relativt oppegående og velfungerende til destruktiv og selvforaktende. Filmen leker med stadige tidshopp som skaper forventninger til historien som rulles opp, samtidig som regissør Karyn Kusama lykkes med noen spesifikke overraskelser.

Bak denne formleken skjuler det seg riktignok en forholdsvis enkel ransthriller med en skuffende svak antagonist, og et mindre interessant sidespor om hovedpersonens datter. “Destroyer” er best når Nicole Kidman får muligheten til å vise sine kvaliteter som skuespiller, og hun er heldigvis med i nesten alle scener.

Politietterforskerne Erin (Nicole Kidman) og Chris (Sebastian Stan) går undercover i “Destroyer”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Vil stoppe ransplaner

Politietterforsker Erin Bell (Nicole Kidman) blir kontaktet av Silas (Toby Kebbell), lederen av en ransgjeng hun infiltrerte 17 år tidligere sammen med sin kollega Chris (Sebastian Stan). Det antydes sterkt at noe gikk fryktelig galt den gangen, men vi får ikke umiddelbart vite hva.

Hun ser på den nye meldingen som en trussel, og leter opp noen av sine gamle kontakter for å finne Silas. Vi ser hvordan hun forsøker å stoppe hans nye ransplaner, samtidig som vi i tilbakeblikk får avslørt hva som skjedde mellom dem sist.

Anmeldelse: Cannes-vinneren “Shoplifters” vekker stor begeistring

Dette er et drama som starter dunkelt, og går stadig lenger inn i mørket. Kidman portretterer en figur som er tydelig merket av fortidens prøvelser, og har åpenbart ikke greid å hente seg inn igjen.

De indre og ytre forskjellene på Erin i historiens nåtid og fortid er påtagelige. Maskørene har gjort en veldig god jobb med å få Kidman til å se sliten ut, med dratte trekk og forfallen hud, uten å overdrive.

Viktigst av alt er Kidmans evne til å spille en livstrøtt figur uten glød i øynene. Man ser det på hele kroppsholdningen at Erin Bell egentlig har gitt opp, men gjør en siste kraftanstrengelse for å gjøre opp regnskapet. Dette er nok et eksempel på at Nicole Kidman kanskje er inne i sin mest spennende og kreative periode som skuespiller.

Et tungt bevæpnet ransteam går til aksjon i thrillerdramaet “Destroyer”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Imponerende innlevelse

Det finnes mer underholdende undercover-politifilmer som for eksempel “Point Break”, “The Departed” og “Donnie Brasco”. Selve ransaspektet ved “Destroyer” er bare middels spennende og lite oppsiktsvekkende.

Forholdet mellom Erin og Chris blir skildret for tynt til at det store engasjementet vekkes. Det samme gjelder den sporadiske kontakten med Erins forsømte datter, Shelby (Jade  Pettyjohn), som historien kunne gjort mye mer ut av.

Anmeldelse: Olivia Colman er konge som dronning i “The Favourite”

Erin (Nicole Kidman) sliter med kontakten med datteren Shelby (Jade Pettyjohn) i “Destroyer”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Dessverre er også hovedpersonens nemesis, Silas, en svak figur, der skuespiller Toby Kebbell ikke greier å gjøre ham til en spesielt interessant motstander. Regissør Karyn Kusama lykkes bedre med å fortelle historien på en måte som skaper noen uventede overraskelser.

Filmens beste bestanddel er likevel Nicole Kidmans solide skuespill som en tragisk figur på vei mot avgrunnen. Hennes imponerende innlevelse og blytunge tilstedeværelse er alene grunn god nok til å se “Destroyer”.

Om FILMEN

Destroyer
  • Destroyer
  • Slippdato: 25.01.2019
  • Regi: Karyn Kusama
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Originaltittel: Destroyer
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Krim, Thriller

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.