Man blir fylt av takknemlighet av å se Clint Eastwood på kino i 2019. Det er en bragd at 88-åringen fremdeles er i stand til å produsere, regissere og spille hovedrollen i en spillefilm.
Hans prestasjon foran kamera i «The Mule» er også det beste ved filmen, som ellers er en forholdsvis tam, liten krimfilm, basert på virkelige hendelser.
Hovedfigurens personlige utfordringer blir for enkelt skildret, mens narkokartellet som hyrer ham som kurer, er en eneste stor klisjé. Det samme gjelder narkotikapolitiet som etterforsker dem.
«The Mule» er et hyggelig gjensyn med en gammel mann, men er ellers en forglemmelig film som mangler både den indre dramatikken og den ytre spenningen som Eastwood forsøker å legge opp til.
Gammel gartner blir narkokurer
Eastwood spiller Earl Stone, en aldrende gartner som gjennom hele karrieren har brydd seg mer om sine prisvinnende liljer enn sin egen familie. Når gartneriet må stenge, må Earl finne annen inntekt for å kjøpe virksomheten tilbake fra banken.
Tilfeldigvis blir han tilbudt en fraktjobb mot god betaling. Earl stiller ingen spørsmål, og begynner å kjøre flere turer for en gjeng suspekte fyrer. Oppdragene øker i risiko når arbeidsgiverens krav blir større, mens politiet er på sporet, samtidig som Earl forsøker å slutte fred med sin nærmeste familie.
Anmeldelse: «Bumblebee» er sukkersøt og trivelig
Det merkes godt at Eastwoods regi, Nick Schenks manus og Joel Cox sin klipping forsøker å gjøre unna all etablering av figurer og konflikter så raskt som mulig, for i introduksjonsfasen mates publikum stadig med informasjon gjennom dialog som det ikke alltid føles naturlig for figurene å si.
Relasjonene mellom Earl, datteren Iris (Alison Eastwood), barnebarnet Ginny (Taissa Farmiga) og ekskona Mary (Dianne Wiest) blir skjematisk fremstilt, og vekker aldri noen særlig sterke følelser, ikke engang når det åpenbart er meningen, spesielt i filmens siste del.
Tynt skrevne roller
Narkokarteller har vært skildret på film så mange ganger at skurkegalleriet i «The Mule» virker som en blek kopi av de vi har møtt i blant annet «Narcos», «Sicario», «Scarface» og «Traffic».
Direkte pinlig blir det i en bisarr sekvens fra en kartellfest, der regissør Eastwood åpenbart syntes det var en god idé å la den 90 år gamle hovedpersonen være halvnaken sammen med et par unge og enda mer lettkledde horer, for så å spre om seg med livsvisdom og gode råd til kjeltringen som passer på ham.
DEA-agentene som jakter dem, spilles av blant andre Bradley Cooper, Michael Peña og Laurence Fishburne, men de har tynt skrevne roller. Man får en mistanke om at deltagelsen skyldes et ønske å være med i samme film som legenden Eastwood. Det er i og for seg forståelig, jeg hadde heller ikke nektet, men filmen blir ikke bedre av den grunn.
Det legges opp til en slags relasjon mellom Earl og agent Bates (Bradley Cooper) som virker ekstremt lite troverdig, og er åpenbart en dårlig unnskyldning for å få til en lengre scene mellom filmens to største navn. (Cooper ble for øvrig også regissert av Eastwood i den bedre filmen «American Sniper» i 2014.)
Anmeldelse: «What Keeps You Alive» er en enkel og effektiv skrekkthriller
«The Mule» er pent filmet av Yves Bélanger («Sharp Objects», «Big Little Lies», «Brooklyn») og har et stemningsskapende lydspor av Arturo Sandoval.
Dette er en pen og pyntelig produksjon, men når aldri de store spenningstoppene eller emosjonelle høydepunktene. Det fremstår omtrent som en film man ser for seg at en 88-åring ønsker å lage.
Man skal aldri si aldri, men dette er kanskje siste gang vi ser Eastwood regissere seg selv i en større filmrolle. Det er i så fall en god grunn til å se «The Mule», selv om dette er en ujevn film fra den gamle mesteren.
