«Kjæledyrenes hemmelige liv» fra 2016 hentet sin næring fra alt det søte, merkelige og kostelige menneskers kjæledyr finner på – både når vi ser dem, og når vi ikke ser dem.
Det er en rikholdig pose underholdningsfor, og i denne oppfølgeren fylles skåla merket «publikum» med nok en porsjon. Nå med babyer, bondegårder og gale sirkusdirektører for å piffe opp den animerte galskapen.
Filmen er morsommere i enkeltscenene enn som helhet. Men med Jay Z på soundtracket, en glefsende ulvejakt i Central Park og deilig lydlagte hårballbrekningner er dette en humørfylt og fartsfylt kinohyllest av kjæledyrenes beste, og verste, sider.
ANMELDELSE: Kjæledyrenes hemmelige liv – god nok til å vekke latter
Slapstick med dobbeltbunn fra dyrememes
Et idyllisk New York badet i sollys med klassiske murbygårder, grønne parker og smilende mennesker er kulissen som kjapt etableres i «Kjæledyrenes hemmelige liv 2».
Hundene Max (Thomas Giertsen), Fifi (Cecilie Steinmann Neess) og Duke (Dennis Storhøi) holder stand i bygården, og pleier fremdeles et relativt godt naboskap med blant annet den energiske kaninen Snøball (Christian Petterson) og den ekstremt arrogante katten Lucie (Hilde Lyrån). Uten å gå innpå akkurat hva som er utfordringene i denne filmen, så kan det nevnes at det dukker opp en ny lillebror, en tiger og en crazy cat lady med tilhørende hundevond katteflokk.
Alt er tuftet på lett gjenkjennelige situasjoner og dyresterotypier. Det kunne blitt dølt, slitt og forutsigbart, men her løses det med en leken strek og en komisk timing som føles frisk og gjør det lett å humre med.
Dyrenes store pelsflater og uttrykksfulle øyne gir oss rollefigurer som både er særegent nusselige og godt egnet til uventet akrobatikk. Filmen er krydret med drøssevis av artige små situasjoner og slapstickseanser som tar pelsdottene på kornet. Samtidig er det ofte lagt inn en dobbel bunn. Til det brukes popkulturelle referanser flittig. Her får vi kattelabber som i beste YouTube-ånd lakonisk dytter alt ned fra hyller og bordkanter, og vi får tegneserieinspirerte superheltslagsmål med fartsstriper og punch. Overspilte kontraster mellom et bedårende ytre og et kynisk indre spilles også flere ganger ut til herlig effekt.
ANMELDELSE: Mysteriet Herr Link – Lettbent bigfoot-underholdning
Sliter med å samle trådene
Det er ikke uvanlig at en oppfølger sliter med å kombinere et populært rollegalleri fra originalen med en ny og fengende hovedhistorie. «Kjæledyrenes hemmelige liv 2» forsøker å løse dette med å sende tre hovedpersoner på hvert sitt lille eventyr. Ikke verdens dårligste ide hvis historiene hadde latt seg flette naturlig sammen, men her sklir handlingstrådene ut i sine egne retninger før de brått smelles sammen i en litt for hektisk finale. Og både kule kjæledegger, en sentral tematisk tråd om relasjonen mellom mennesker og dyr og et par interessante dyrekonflikter blir hengende å dingle som en forlatt garnbit fra stuebordet.
Det er lett å finne fram til ord som «skamløs» og «ultrakommersiell» om «Kjæledyrenes hemmelige liv 2». Dette er en film som spiller «Empire State of Mind», «Panda» og den småsyrete «White Rabbit» for å insistere på stemningen i salen. Dette er en gjennomført lettfordøyelig produksjon som bruker allerede omfavnet popkultur som bærebjelke for å tulle med noe så skuddsikkert og universelt som dyrevideoer fra internett.
Men regissør Chris Renaud («Grusomme meg» og «Kjæledyrenes hemmelige liv») virker å være klar over hvor drøye ingredienser han lefler med, og han faller aldri plask ned i søtsuppa. Han unngår også gammelt oppgulp, og han klarer å krydre sukkerbomben sin med nok sprell og gjenkjennelig situasjonskomikk til at det blir jevnt festlig for hele familien. Det er mye takket være filmens meget sjarmerende kobbel av kjæledegger. En gjeng firbente raringer som kan kunsten å pjuske med publikums lattermuskler.
Denne anmeldelsen er basert på versjonen med norsk tale. Filmen settes også opp med enkelte visninger med original tale.
