Filmfestivalen i Haugesund (NRK): Eventyrlysten vekkes i regissør Mikkel Brænne Sandemoses andre film om Espen Askeladd. Den lykkes bedre med å utnytte elementer fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr i en fartsfylt og begivenhetsrik filmfortelling.
De fine figurene og det spennende miljøet ble etablert i den første filmen, «Askeladden – I Dovregubbens hall» i 2017, men nå har også historien fått et kvalitetsløft i Alexander Kirkwood Browns manus.
Drivet er bedre, målet er klarere og Prinsesse Kristin (Eili Harboe) har fått en mer sentral plass, etter at hun hadde en litt passiv rolle i den første. Espen Askeladd (Vebjørn Enger) er fremdeles det velmenende, positive og heroiske midtpunktet.
«Askeladden – I Soria Moria slott» er gjennomgående morsom og underholdende, slik at det burde la seg gjøre å lokke alle de 354.000 som så den første filmen tilbake til en ny runde med kjente, kjære og – i noen tilfeller – fryktede figurer fra norsk folklore.
Drar for å finne sagnomsust slott
Espen Askeladd (Vebjørn Enger) og brødrene Per (Mads Sjøgård Pettersen) og Pål (Elias Holmen Sørensen) blir invitert til slottet for å feire 19-års dagen til Prinsesse Kristin (Eili Harboe).
Der blir kongen (Gard B. Eidsvold) og dronningen (Petronella Barker) forgiftet, Per og Pål blir mistenkt og kastes i fangehullet.
Espen Askeladd og Prinsesse Kristin drar for å finne det sagnomsuste Soria Moria slott. Der kan de nemlig finne motgiften, Livets vann, men veien dit er full av farer, og i tillegg har de den danske kaptein Ohlmann (Sidse Babett Knudsen) etter seg.
Hun og hennes soldater er fast bestemte på å komme dem i forkjøpet, sikre seg Livets vann og ta over hele kongeriket.
Anmeldelse: Salen eksploderer i musikalsk lykke i «Amazing Grace»
Det finnes flere filmer der hovedpersoner må ut på farlige reiser for å finne en motgift. Den første man tenker på, er selvsagt «Indiana Jones og Det siste korstog». Askeladden har til og med en replikk som må være direkte inspirert derfra, bare at «slanger» er byttet ut med «dansker».
Selve målet er ikke hovedsaken i denne filmen, men å skape anledninger til å la Espen Askeladd og Prinsesse Kristin møte kjente figurer og situasjoner fra folkeeventyrene. Her kommer de i kontakt med både stubbekjerringa, Fossegrimen, Fanitullen, Draugen, sjumilsstøvler, nordavinden, et trehodet troll og syvende far i huset.
Historien kunne lett ha fått en episodisk struktur, men flyter i stedet naturlig fra den ene utfordringen til den andre. Den gjør ære på folkeeventyrenes karakteristikker, samtidig som filmen ikke er fremmed for å gjøre morsomme ting med flere av disse elementene.
Lite å finne bak hovedlinjene
Den ytre handlingen fungerer altså godt, men det er lite å finne bak hovedlinjene. Legger man godviljen til, kan man finne temaer som å være fornøyd med den man er, den gode viljens kraft, klasseskillekritikk og maktbegjærets fallgruver, men det er fasaden som er det viktigste i denne filmen.
Den er til gjengjeld svært pen, blant annet på grunn av Merete Boströms overbevisende produksjonsdesign, Karen Fabritius Grams detaljerte kostymer og fotograf Trond Tønders utsøkte bilder, for det meste innspilt i flotte omgivelser i Tsjekkia, men også litt i Norge.
På lydsiden støttes det eventyrlige særdeles godt av Ginges flotte, undrende og mystiske musikk og Christian Schaannings imponerende lydmiks, som er var og forsiktig når det trengs, men trøkker skikkelig til når spenningen for alvor skal fremheves.
Anmeldelse: «Scary Stories to Tell in the Dark» er en gjennomført formsterk og helstøpt grøsser
«Askeladden – I Soria Moria slott» kan nok oppleves som en litt i overkant trygg film. Kanskje kunne den vært enda sprekere om man turte tulle mer med norske eventyrtradisjoner. Samtidig er det bare å erkjenne at dette kommer til å treffe landets småbarnsfamilier svært godt, der både barn og voksne vil kjenne igjen flere figurer og situasjoner fra lesestunder på sengekanten.
Når det gjelder filmens humoristiske aspekter, har den flere vellykkede bifigurer, som Jan Gunnar Røise som budbringer, Christian Skolmen som rådgiver Svein, Alexandra Gjerpen som Påls nye flamme, Gisken Armand som stubbekjerringa og, ikke minst, Sidse Babett Knudsen som dansk slemming som raljerer over det norske språket. I tillegg er det både morsomt og rørende å se avdøde Nils Utsi gjøre en herlig liten rolle som fisker i sin siste film.
Hovedpersonene Espen Askeladd og Prinsesse Kristin er også fine figurer med et potensial til å være sentrale i enda flere historier fremover, da gjerne med enda mer Per og Pål, og kanskje også faren (Torbjørn Harr), som hadde fortjent å få mer å gjøre.
«Askeladden – I Soria Moria slott» er en hyggelig, lystig og småskummel film med høy kvalitet på produksjonsfronten, blant annet med flere visuelle effekter som matcher filmens øvrige høye ambisjoner. Den forteller også en historie som engasjerer bedre enn den første filmen. Det er hverken utenkelig eller ufortjent at dette blir en av høstens store publikumsvinnere!
(Filmen åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund og får norgespremiere fredag 23. august)
