Filmfestivalen i Venezia (NRK): Akkurat som i regissør Dag Johan Haugeruds første spillefilm, «Som du ser meg», handler «Barn» om hverdagsmennesker i konfliktsituasjoner. Forskjellen er at figurene i den nye filmen blir satt på mer ekstreme prøver. Det etableres flere interessante problemstillinger, som utspilles uten unødige dramatiske virkemidler.

Nerven i Haugeruds utfordrende historie er sterk nok i utgangspunktet. Publikum blir, som figurene, konfrontert med egne sannheter og fordommer. Man føres inn i en vanskelig situasjon, der manglende kommunikasjon svekker gode intensjoner, mens velmenende handlinger får andre resultater enn det som var tilsiktet.

Akkurat som i debutfilmen, virker Haugerud lite opptatt av å konkludere og gi endelige svar. Figurenes skjebner holdes åpne. Slik er det jo også i det virkelige liv. Historiene våre slutter aldri, de utvikler seg stadig. «Barn» er et engasjerende drama med gnistrende dialog, høy troverdighet og en uventet hard emosjonell slagkraft.

Anders (Jan Gunnar Røise) møter Lykke (Ella Øverbye) og hennes foreldre Eva (Andrea Bræin Hovig) og Sigurd (Hans Olav Brenner) i «Barn». (Foto: Arthaus)
Skader klassekamerat på skolen

Filmen kaster oss rett inn i den sentrale hendelsen som alt annet er en følge av. 13 år gamle Lykke (Ella Øverbye) skader klassekameraten Jamie alvorlig på skolen.

Rektor Liv (Henriette Steenstrup) går rett i krisemodus med resten av lærerne for å finne ut hvordan de skal gå frem overfor Lykke, de involvertes foresatte og andre bekymrede foreldre i lokalsamfunnet.

Vi ser hvordan de ansatte på skolen sliter med å bearbeide det som har skjedd, spesielt kontaktlæreren Anders (Jan Gunnar Røise), og hvordan hans kvaler påvirker forholdet til kjæresten Jan (Brynjar Åbel Bandlien).

Samtidig ser vi hvordan Lykkes foreldre Eva (Andrea Bræin Hovig) og Sigurd (Hans Olav Brenner) har vanskelig for å tro på datterens versjon av det som skjedde, og hvordan hendelsen påvirker Jamies far Per Erik (Thorbjørn Harr).

Det gjør situasjonen ekstra krevende at han er en kjent FrP-politiker, mens Lykkes far tilhører Arbeiderpartiet.

Anmeldelse: Scarlett Johansson og Adam Driver spiller fantastisk i «Marriage Story»

Historien fortelles gjennom vanlige mennesker som bearbeider en vanskelig situasjon slik det kanskje ville ha foregått i virkeligheten. Det virker svært sannsynlig hvordan rykteflommen bryter ut nesten umiddelbart, og hvordan rektoren får sin fulle hyre med å få ut faktisk informasjon.

Filmen belyser også smart og kløktig hvordan det kan være utfordrende å finne ut av de faktiske omstendighetene, der det verserer flere ulike versjoner av samme hendelse.

Samtidig inneholder Haugeruds historie noen uventede relasjoner som gjør utviklingen stadig mer interessant. En del av det handler om personers ulike politiske syn, og hvordan man automatisk gjør seg opp meninger og danner holdninger ut ifra dette.

Det kan virke som om Haugerud er interessert i å angripe vår forutinntatthet, samtidig som enkelte av figurene på samme tid ser ut til å bekrefte noen vanlige fordommer man har på begge sider av den politiske skalaen.

Ella Øverbye imponerer i den lille, men krevende rollen som Lykke i «Barn». (Foto: Arthaus)
Liten rolle beveger stort

Det gode ensemblet imponerer stort, med blant andre «Haugerud-veteraner» som Henriette Steenstrup som hard presset rektor, Trine Wiggen som hennes nærmeste kollega, Andrea Bræin Hovig som mor til en potensielt farlig datter, Jan Gunnar Røise som kontaktlærer med samvittighetskvaler og Anne Marit Jacobsen som Livs mindre forståelsesfulle mor.

Thorbjørn Harr imponerer med sine uttrykk som en far revet mellom sinne og sorg, mens Hans Olav Brenner også greier å formidle Sigurds fortvilelse på en overbevisende måte.

Den som imponerer gledeligst, er unge Ella Øverbye i den lille, men krevende rollen som Lykke. Hun formidler godt hvordan dette barnet er satt i en umulig situasjon i skjæringspunktet mellom sorg og skyld, omringet av voksne som ikke evner å gi henne den støtten eller omsorgen hun kanskje trenger mest, og glemmer at hun fremdeles er et barn.

Apatien og usikkerheten preger hele holdningen hennes. Det er altså ikke filmens største rolle, men Øverbyes innsats beveger likevel stort.

Anmeldelse: Joaquin Phoenix spiller sensasjonelt sterkt i «Joker»

Adam Pålsson, Andrea Bræin Hovig og Ella Øverbye i en scene fra «Barn». (Foto: Arthaus)

«Barn» er ikke en film som skriker høyt for å formidle sitt budskap. Her er det stille desperasjon som gjelder. Dag Johan Haugerud skildrer dramatikken med forsiktige virkemidler i flere lange scener der det mangfoldige persongalleriet får god tid til å snakke ut.

Filmen varer derfor i 2 timer og 37 minutter, men den føles aldri lang. Den holder oppmerksomheten oppe gjennom hele spilletiden med problemstillinger man kan relatere seg til, selv om man ikke nødvendigvis har vært i samme situasjon.

Man skjønner hva som står på spill for figurene, og man kan ha forståelse for deres ulike reaksjonsmønstre, selv når de fremstår som lite produktive og veloverveide.

«Barn» er en moden og nyansert spillefilm fra en begavet regissør som skaper diskusjon, refleksjon og ettertanke. Dette er en film som blir med deg hjem fra kinoen!

(«Barn» vises i Venice Days, på italiensk: Le Giornate degli Autori, et uavhengig festivalprogram som går parallelt med og i samarbeid med filmfestivalen i Venezia. Norgespremiere: 13. september)

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.