Det er hyggelig å se gamle helter på kino, men filmene holder ikke alltid den kvaliteten man kunne ønske. Jeg har all mulig respekt for den posisjonen som Sylvester Stallones legendariske figur John Rambo har fått i populærkulturen, men «Rambo: Last Blood» virker dessverre som en litt unødvendig film.
Den forrige Rambo-filmen fra 2008 var nemlig en perfekt avslutning på hele serien, mens den nye gjør forholdsvis lite interessant for å bygge videre på figuren, og henviser ham til den enkle rollen som mørk hevner som bare skal drepe og lemleste.
Rambo fremstår nå som en litt for gammel og sliten voldsmann som bare retter seg inn mot våre innerste hevninstinkter. Det ligger riktignok en viss underholdningsverdi i å se ham drepe skurker som vi vet «fortjener det», men når volden endelig eksploderer, er det uten den nødvendige nerven og spenningsoppbyggingen.
«Rambo: Last Blood» er slett ingen katastrofe, og har evnen til å både underholde og sjokkere med grovkornet action, men man sitter likevel igjen med en følelse av at John Rambo kanskje ikke har så mye mer av verdi å bidra med på kinolerretet.
LES: Sylvester Stallone: – Jeg vil heller være Rocky enn Rambo
Den forrige filmen, «Rambo» (2008), avsluttet med at John Rambo (Sylvester Stallone) spaserte ned mot hjemgården i Arizona. Nå får vi vite at faren viste seg å være død, og at han hadde overlatt gården til en meksikansk familie som Rambo junior har adoptert som sin egen i løpet av det siste tiåret.
Derfor føler han et stort ansvar for husets unge datter Gabrielle (Yvette Monreal), og når hun forsvinner på en tur i Mexico, drar han straks over grensa for å finne henne.
Der får han et ublidt møte med hensynsløse kriminelle, under ledelse av brødrene Hugo Martinez (Sergio Peris-Mencheta) og Victor Martinez (Óscar Jaenada), som kidnapper og selger unge jenter til et liv i prostitusjon. De har en tungt bevæpnet gjeng i ryggen, men Rambo har kniv, pil og bue og mange feller, og får samtidig nyttig hjelp av journalisten Carmen Delgado (Paz Vega).
LES: Sylvester Stallone: – Rambos kamp kan aldri vinnes
Det starter med en stormfull hendelse, der Rambo igjen er ute i sitt evige ærend som redningsmann. Filmen viser med all tydelighet at han sliter med PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og tanken på alle de han ikke greide å redde i de ulike krigene han har deltatt i.
Han går på tunge medisiner og bor i et mørkt tunnelsystem under bakken rundt husene på hjemgården. Det er kanskje ikke et dyptpløyende psykologisk portrett vi får servert, men like fullt en tilsynelatende sannsynlig utvikling for figuren. Han er enda mer bekmørk og pessimistisk nå enn noen gang tidligere.
Det er tydelig at aldringsprosessen har satt sine spor på Stallone fra den forrige filmen og frem til nå, og Brendan Galvins dyktige kameraarbeid studerer hver fure i hans værbitte ansikt med nærgående bilder som skaper inntrykk av at figuren har opplevd – og overlevd – for mye til å noen gang kunne være helt normal. Han forsøker å holde seg unna vold, men det kan virke som om volden oppsøker ham.
Anmeldelse: «Rambo» (2008): Brutalt bra fra gammel helt!
Rambo-filmene har alltid vært voldsomme, selv om kun én person døde i «First Blood» (og det var egentlig en ulykke). Til gjengjeld døde 69 i «Rambo: First Blood Part II», 132 i «Rambo III», mens hele 236 ble drept i den hysterisk voldelige «Rambo» (sifrene varierer riktignok fra liste til liste).
Dødsraten er på langt nær den samme i «Rambo: Last Blood» som i forrige film, men de fleste dødsfallene er komprimert sammen i de siste 20 minuttene, og fortoner seg som en blodig massakre med mer enn nok av grusomheter til at noen kanskje kan reagere på Medietilsynets 15-års grense.
De fleste voldsentusiaster vil likevel få det de kom for. Vi ønsker jo å se Rambo utøve beinhard og brutal rettferdighet mot skurker som fortjener det, selv om vi selvsagt aldri ville finne på å gå god for det i virkeligheten. Her ekspederer han flere titalls gjengmedlemmer med brutal oppfinnsomhet i scener som vil fenge hardbarkede kinogjengere. Bare så synd at hverken Sergio Peris-Mencheta eller Óscar Jaenada får tid og rom nok til å bli skurker vi kan hate skikkelig.
Anmeldelse: Typer og miljøskildring er bedre enn historien i «Yomeddine»
Filmen inneholder noen nostalgiske tilbakeblikk på John Rambo, og hvordan han har utviklet seg gjennom snart 40 år. Dette er en effektiv påminnelse om Rambos filmhistoriske betydning, men samtidig en bittersøt erkjennelse av at tiden har satt sine spor og at figuren ikke har den samme relevansen lenger.
Dette er kanskje siste gang vi får se Rambo på kino, og jeg skulle ønske det var en bedre avslutning. Filmen er for enkel, grovkantet og liten i formatet, og det er litt betenkelig at den da 62 år gamle Sylvester Stallone regisserte en mer intens og potent «Rambo» i 2008 enn det langt yngre Adrian Grunberg har prestert med «Rambo: Last Blood».
Det er derfor helt greit å avrunde denne serien nå. Takk for laget, Rambo!
