«Dolemite Is My Name» er verdt å se bare for å nyte Eddie Murphys («Beverly Hills Cop», «Amerika for mine føtter») anselige talent for rappkjeftede grovheter.
I den biografiske rollen som multikunstneren Rudy Ray Moore, får Murphy spille på hele sitt register når det gjelder å skravle seg opp og fram med hjelp av sjarm, snert og en vanvittig god komisk timing.
Og i komikerens samspill med en rekke talentfulle kolleger, som Chris Rock, Snoop Dogg og Wesley Snipes, serveres vi også noen deilige verbale dueller.
ANMELDELSE: Terminator: Dark Fate – Når ikke opp til klassikerne den er tuftet på
Der det finnes en vilje..
«Mot alle odds» er bassgrooven i den velkrydrede suksesshistorien om Rudy Ray Moore – kjent både som «the Godfather of Rap» og som skaperen av noen unike blaxploitationfilmer.
Moore reiser fra Arkansas til LA for å gjøre det stort i showbusiness på 60-tallet, men på starten av 70-tallet er han en blakk komiker med dagjobb i platesjappa.
Det snur da 40-åringen får en ide om å raffinere de mest vulgære skrønene og vitsene fra gata, og overføre de til scene og plate.
Det resulterer i scenepersonligheten og artisten Dolemite, og det blir starten på en outsiders reise til en særdeles uventet kinosuksess med filmen med samme navn fra 1975.
Det hele er fortalt i en røff og sløy stil som låner smak av blaxploitation-vibben fra 70-tallet, og bader i gløden fra skitten soul og raff sjargong.
Det er også forfriskende, i dagens metadataprogramerte underholdningsindustri, å se hvordan teften for hva folk ikke fikk fra den striglede bransjen er gjennomgangsmelodien i Rudys vei til suksess.
ANMELDELSE: Hustlers – svindlere med stil
Blir påtagelig friksjonsfri
Regissør Craig Brewer (som også lager «Coming 2 America» med Murphy) dyrker det lettbente, komiske og kule i alle situasjoner.
Det er fengende, men det gjør også at filmen blir påtagelig friksjonsfri i beskrivelsen av det som må ha vært, i hvert fall til tider, en ganske strabasiøs ferd for Rudy Ray More.
Alle problemer kan løses med en morsom svindel, en småsleip overtalelse eller en råsjanse som akkurat går i boks.
Det fungerer for filmen som komedie, men det går på bekostning av både dramatikk og troverdighet når det gjelder filmen som biografi. Og det gjør at det egentlig aldri står noe spill som sørger for spenning underveis.
Filmen har sine såre øyeblikk, spesielt når det gjelder Rubys relasjon til faren, men disse kommer for sjeldent til å holde opp det menneskelige dramaet. Det blir klemt litt flatt av den feelgoodjagende overflaten.
Det hindrer ikke «Dolemite Is My Name» i å være en underholdende kruttpakke av deilig musikk og flott tidskoloritt. En energisk historie om en av både B-filmens og rappens pionerer.
Og du verden, det er godt å ha Eddie Murphy tilbake på sitt ramsalte beste!
«Dolemite Is My Name» har premiere på Netflix fredag 25. oktober.
