Noen filmer har en unik evne til å frakte deg til et annet liv på et annet sted i en annen tid. «Godt nyttår, Chile» er en slik film, og er fabelaktig i miljøskildringen av et lite samfunn i utkanten av sivilisasjonen i et land i endring.
Regissør og manusforfatter Dominga Sotomayor Castillo tegner flotte portretter av figurer som kanskje har valgt å bo alternativt, men har likevel mange av de vante utfordringene i sine håp, lengsler og mellommenneskelige forhold.
Filmens stemninger og atmosfære er kanskje bedre enn selve historien som fortelles, og flere av handlingstrådene blir hengende i løse lufta, men Sotomayor gir oss interessante fragmenter som sammen forteller noe om disse personenes eksistens på utsiden av det etablerte.
Anmeldelse: Jamie Bell gjør en kruttsterk rolle som nynazist i «Skin»
Endring i lufta
Filmen foregår helt på tampen av 1990, når Chile har sommerferie og er midt i en fredelig overgang fra diktatur til demokrati. Vi møter en gruppe mennesker som har laget sitt eget sommersamfunn i åskammen i nærheten av en by.
Ingen av dem snakker om politikk, men man fornemmer en endring i lufta på flere måter. 16 år gamle Sofía (Demian Hernández) drømmer om å flytte til moren, som er separert fra faren.
Sofías kamerat Lucas (Antar Machado) er åpenbart interessert i noe mer enn kameratskap, men hun er mer betatt av den noen år eldre Ignacio (Matías Oviedo), som kjører motorsykkel. Samtidig følger vi 10 år gamle Clara (Magdalena Tótoro), som har mistet hunden sin.
Overgang fra ungdom til voksen
Demian Hernández er filmens hjerte og sjel med sin nydelige rolle som Sofía. Hun er i ferd med å stake ut sin egen kurs i overgangen fra ungdom- til voksenliv, med alt det innebærer av kjærlighet, rastløshet, fremtidsplaner og eksperimentering med sex, røyk og alkohol.
Gjennom henne ser vi også hvordan andre figurer forsøker å finne sin plass i omgivelsene, ikke alltid med like stort hell. Lucas forsøker å uttrykke seg på ulike måter, blant annet gjennom musikk, men når ikke helt frem slik han ønsker det, mens hans rival Ignacio virker å ha få ambisjoner i noen spesielle retninger.
Historiens voksne persongalleri er alltid tilstede, men forblir bifigurer med perifere funksjoner. Dette er først og fremst de unges historie.
Anmeldelse: «Håp» forteller hjertelig og nådeløst om kreft og kjærlighet
Dramatisk klimaks
Det beste med «Godt nyttår, Chile» er de stemningsfulle beskrivelsene av både situasjoner og omgivelser, med observant kameraføring av Inti Briones. Figurene passer naturlig inn i et troverdig miljø, preget av sol, sand og skog.
Begivenhetene som leder frem til nyttårsfeiringen, er levende formidlet, og har en energi og fortellerglede som skaper engasjement og hjertelag for figurene. Dominga Sotomayor Castillo forsøker ikke å sette klare punktum for noen av figurene og deres konflikter, men har et dramatisk klimaks som kan få betydning for det lille konstruerte samfunnet.
Her avsløres det nok at filmens budsjett ikke er det største, men klimakset er likevel effektivt nok til å ha den rette tyngden. Dette er en fin skildring av brytningstidens utfordringer. «Godt nyttår, Chile» er derfor en god ny film fra Chile!
