Nyinnspillingen av «Black Christmas» er kun løst basert på «slasher»-originalen fra 1974, men settingen er fremdeles et studentforeningshus like oppunder jul.
I denne versjonen hugger regissør og manusforfatter Sophia Takal løs på amerikansk studentbrorskapskultur og det kvinnesynet som gjorde #metoo-oppgjøret nødvendig.
Det hele er gjort med karikert misogyni og en god porsjon glimt i øyet. Uten at filmen holder tilbake i sin harme mot det kvinnesynet den vil til livs.
Filmen er sjangerleken i skrekken og gjør gyselig stilig bruk av julelandskapet, men den er mild i voldsuttrykket, og særlig spennende blir det aldri.
ANMELDELSE: Jumanji: The Next Level – Gjennomsnittlig Hollywood-maskin
Menn med kvinnevonde tradisjoner
Det har vært et turbulent semester på det gamle og ærverdige Hawthorne-universitetet.
En gruppe studenter driver en underskriftskampanje mot en litteraturprofessor (Cary Elwes) som bare har mannlige forfattere på pensumlisten. En annen underskriftskampanje har fått fjernet bysten av den kvinnehatende grunnleggeren av universitetet.
Og vår hovedperson Riley Stone (Imogen Poots) har lenge kjempet for å bli trodd på at hun ble voldtatt av den tidligere lederen for de mannlige studentenes alfabrorskap.
Så da flere av jentene begynner å få anonyme og ubehagelige tekstmeldinger, og flere forsvinner på mystisk vis, aner Riley og husvenninnene at ting ikke er som de skal være.
Her er de fleste mannfolka parodisk onde eller helt naive, og filmen følger ganske så klassiske Hollywood-maler på resten av rollelisten også.
Men våre kvinnelige hovedpersoner er en sjarmerende gjeng. Og vi får se akkurat nok av studenthussamhold, kjappe replikker og lune karaktertrekk til at vi bryr oss litt om de som forsvinner én etter én.
ANMELDELSE: Knives Out – Et 99% vellykket mordmysterium!
Ønsker å begeistre, og provosere
«Black Christmas» er en film som har sine røtter i explotation-sjangeren.
Her kombineres «slasher»-filmens underholdende blodtørst med en «voldtekt og hevn»-historie i en film som vet akkurat hvilke deler av systemet den har fått nok av.
I en stil og tone som er ment å begeistre de som heier på budskapet, og provosere meningsmotstandere.
Filmskaper Sophia Takal fanger opp flere aktuelle samfunnsstrømninger i sitt manus, og filmen klarer å sparke humørfylt til flere kanter når det gjelder klein politisk korrekthet, elendige argumenter og tvilsomme hersketeknikker.
Men selv om «Black Christmas» er tidvis treffsikker i sine skråblikk på, og sin forståelse av, kjønnsdiskusjoner i 2019, så blir filmen litt for tungt lesset med rettferdighetskrigerens selvtilfredshet.
Det blir spesielt merkbart i en film som lener seg hardt på sine poenger, og ellers mangler spenningsdriv av den kvaliteten som virkelig kan trollbinde publikum når det gjelder både drap og påfølgende hevn.
Og når jeg er inne på ting som irriterer. Filmen tyr til en utrolig simpel og teit bruk av et overnaturlig element for å rette opp noen totalt unødvendige krumspring i manuset.
Originalen fra 1974 er kjent for å ha en veldig god slutt når det gjelder morderens identitet, i nyinnspillingen er det dessverre aldri særlig tvil om hvem, hva og hvorfor.
Det resulterer i en film som havner sånn litt over midten på juletreet, og det er hovedrollen til Imogen Poots som skinner sterkest mellom barnålene.
