De senere årenes tunnelbranner (Gudvangatunnelen, Skatestraumtunnelen og Oslofjordtunnelen) har inspirert en spennende katastrofefilm med en klar forankring i virkeligheten.
«Tunnelen» er kanskje ikke original i hvordan den bygger opp figurer som vi senere skal bry oss om i livstruende situasjoner, men det gjøres solid og drevent av regissør Pål Øie («Villmark», «Skjult», «Astrup – Flammen over Jølster»).
Spenningsoppbyggingen har et driv og en intensitet som gjør filmen til en klaustrofobisk neglebiter, samtidig som godt skuespill i flere roller gjør at man lett forstår de menneskelige kostnadene og hva som står på spill.
«Tunnelen» har noen elementer som med fordel kunne ha vært finjustert, men dette er en overbevisende thriller som kanskje ligger nærmere det sannsynlige enn norske bilister vil like å tenke på.
En tankbil krasjer
Filmen introduserer oss effektivt for en rekke figurer, situasjoner og sammenhenger som skal bli sentrale senere. Viktigst er det betente forholdet mellom vegarbeideren/brannmannen Stein (Thorbjørn Harr) og datteren Elise (Ylva Fuglerud).
Etter en krangel på lille julaften setter hun seg på en ekspressbuss fra ei vestlandsbygd til Oslo, men i den 9 km lange Storfjelltunnelen skjer katastrofen.
En tankbil krasjer, det bryter ut brann, og en rekke julereisende er strandet inne i den kraftige røyken. Når Stein blir kalt inn som ekstra redningsmann og kommer til den østre tunnelmunningen, får han rede på at datteren er en av de savnede.
LES: Topp 10 filmer fra 2010-tallet
I åpningen ser vi flotte, majestetiske bilder av vill, norsk vinternatur, der veien slynger seg mellom fjellene. Vi får også illevarslende glimt av selve tunnelen, som blir en slags figur i seg selv i filmen, og som fotograf Sjur Aarthun fanger inn i all sin dunkelhet med styggvakre bilder i bredformat.
Spenningen bygges sakte med sikkert opp med flere smarte frampek som man skjønner vil komme igjen senere, som for eksempel en blå plastpose som stadig virvles opp av luftstrømmene gjennom tunnelen.
Når katastrofen plutselig inntreffer, er det med voldsomme effekter, som det sikkert kunne vært flere av med et større budsjett, men det er nok til at man forstår omfanget. Det vi får se mest av, er den største trusselen, nemlig den dødbringende sorte røyken som ligger som et tykt teppe gjennom tunnelens fulle lengde.
Filmens rikholdige persongalleri blir kastet ut i et forvirrende kaos som påvirker dømmekraften og får noen av dem til å gjøre valg som kan fremstå uforståelige for alle som ikke har vært i en slik situasjon selv.
Strålende midtpunkter
Thorbjørn Harr og Ylva Fuglerud er strålende midtpunkter, der både Stein og Elise utviser snarrådighet og heltemot, og kanskje også en viss dumdristighet. Samtidig er det åpenbart at de har et sterkt bånd til hverandre, noe som er filmens sterkeste emosjonelle kjerne.
Det finnes også noen uforløste elementer i historien, som den sure dama på bussen, en emo-haiker og den stressede megleren Gunnar (Jan Gunnar Røise), som er på vei over fjellet med sin lille sønn.
Det er nok meningen at han skal lære noe om hva som virkelig er viktig her i livet, men all den tid han faktisk ikke er direkte involvert i tunnelkatastrofen, er dette uten nevneverdig betydning for hovedhistorien. Røise er en god skuespiller, men dette sidesporet virker unødvendig.
LES: Topp 10 serier fra 2010-tallet
Andre historieelementer fungerer bedre, som Andrea (Ingvild Holthe Bygdnes), som er den årvåkne og pliktoppfyllende vakta på vegtrafikksentralen som kommuniserer med både ofre og redningsmannskap på telefon.
Tvekampen i far-sønn-forholdet mellom Christian (Per Egil Aske) og Ivar (Mikkel Bratt Silset) i det lokale brannvesenet gir dramatikken en ytterligere emosjonell dimensjon. Og svenske Lise Carlehed er god som sympatiske Ingrid, den nye kvinnen i Steins liv og kanskje Elises nye mamma.
Ikke alle får like godt med tid og rom i kaoset, men helheten i Kjersti Helen Rasmussens manus gjør det åpenbart for publikum at katastrofen rammer ekte mennesker.
Realistisk tilnærming
«Tunnelen» er en vellykket sjangerfilm på mange områder. Selv om noen av dens fortellergrep virker svært så velkjente, som at en familie i en indre krise havner i en enda større ytre krise, får katastrofen tyngde og dybde fordi den skildres i et lett gjenkjennelig miljø med sterke paralleller til virkeligheten.
Regissør Pål Øie har gått for en mer realistisk tilnærming i form og uttrykk enn de mer strømlinjeformede «Bølgen» og «Skjelvet», og er laget på et mindre budsjett, men kompenserer med smart effektbruk og nervepirrende fortellergrep.
«Tunnelen» er en skremmende film som både nåværende og fremtidige samferdselsministere bør se som obligatorisk beredskapsplanlegging.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
