Hva hadde du gjort hvis du fant ut at du bare har seks måneder igjen å leve? Å vurdere dette er et interessant tankeeksperiment. Det får oss til å vurdere våre innerste lyster, verdier og mål.
Hadde du sluttet i jobben for å endelig skrive den boka? Tatt ut alle sparepengene og reist verden rundt? Tilbrakt tid med familie og venner?
Richard (Johnny Depp) bestemmer seg for å være en drittsekk mot alle rundt seg.
ANMELDELSE: 100 Ting – Vellaget veddemålskomedie fra Tyskland
Karpe diem!
I «Richard Says Goodbye» møter vi universitetsprofessoren Richard, som nettopp har fått vite at han har lungekreft, og har rundt seks måneder igjen å leve. Vi får antydninger til at han har levd et ganske traust og utilfredsstillende liv til nå.
Han har ikke lengre tid å sløse bort på kjedelige og lite givende undervisningsøkter og bestemmer seg for å gjøre en helomvending. Han forlater pensum og gammeldagse metoder.
I en anstrengt overdådig klasseromsscene ber han alle elevene som ikke er der for den pure gleden av å lære, om å forlate timen. Alle som har planer om å studere forretning, de som har på seg joggebukse og de som ikke har lest en eneste bok kun for sjelas skyld, blir også bedt om å pelle seg vekk.
Scenen har nok intensjon om å være oppløftende og morsom, men blir dessverre bare påtatt og pretensiøs. Som en kulturelitistisk drittsekkversjon av «Dead Poets Society».
Richard får mot til å leve livet til det fulleste. Endelig kan han pule hvem han vil, ta masse dop, drikke hele dagen og si akkurat det han vil si, når han vil, uten å bry seg om konsekvensene.
I tillegg får han en trofast gruppe ungdommer til å lytte til utallige selvmedlidende, nihilistiske prekener, gjerne mens han allerede er full, eller i ferd med å bli det.
De ser opp til ham og lytter intenst til alt han har å si. Jeg kan ikke la være å tenke at dette er uhyre usannsynlig.
Hele filmen føles ut som en middelaldrende professors våte dagdrøm om å endelig føle seg levende og relevant.
ANMELDELSE: Dolittle – Gjør lite ut av sitt anselige stjernegalleri.
Usympatisk og selvmedlidende
Kanskje er dette hvordan noen faktisk oppfører seg når de brått blir møtt med egen mortalitet. Problemet er at filmen romantiserer denne typen oppførsel.
Vi som seer skal, slik som elevene hans, se opp til Richard. Vi skal tenke «endelig noen som sier det som det er, kaller en spade for en spade, lever slik jeg vil leve.»
Usympatiske, selvmedlidende hovedroller som går gjennom en eksistensiell krise i møte med en dødelig sykdom kan være interessante (eks.: Walter White i «Breaking Bad»). Det funker derimot ikke når filmen i helhet er strippet for kritisk sans og er i seg selv selvmedlidende.
Selv utover i filmen når Richard begynner å kjenne kreften på kroppen, får vi ikke egentlig noe særlig sympati med hovedpersonen. Dette er fordi filmen aldri tør å vise denne siden av kreft til noe betydelig grad. Det feies raskt bort i enda mer uregjerlig oppførsel og nesevise monologer.
ANMELDELSE: Jojo Rabbit – Forfriskende politisk ukorrekt.
Bakstreversk humor
Johnny Depp spiller en mer lavmælt rolle enn vi har sett på en stund. Ingen fjollete eller eksentriske ansiktsuttrykk er å finne. Når filmen allikevel prøver å være morsom, faller det litt flatt, da humoren er krampaktig og utdatert.
Vi som seer skal være på lag med Richard, i det han er nedlatende mot de unge studentene sine samtidig som han oppfyller ett eller annet arkaisk machoideal. Han nekter å undervise noen verk om feminisme, fordi la oss være ærlig, hvem orker vel sånt.
Filmen har også noen snåle betraktninger om homofili, i form av feilslåtte forsøk på komikk.
Det virker som om humoren er skrevet for å validere utdaterte og konservative holdninger. Kanskje noen synes dette er morsomt. For meg virker det bare bakstreversk.
Sett bort ifra et par varmende scener mellom Richard og bestevennen Peter (Danny Huston), har filmen svært lite emosjonell tyngde. Det kunne vært greit, hadde den ikke prøvd så veldig hardt å være rørende.
