Sesong 1 av «Kidding» var en av 2018s såreste og luneste dramakomedier på TV.
Her ble hovedrolleinnehaver Jim Carrey gjenforent med «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»-regissør Michel Gondry, og på et bakteppe av en opprivende familietragedie ble vi kjent med den tilsynelatende milde barne-TV-programlederen Jeff Pickles, og hans dyptgående forsoningsproblemer.
I sesong 2 fortsetter historien med nye sammenbrudd, nye løgner, nye sjanser og gammelt nag. Alt særdeles velspilt og finurlig skrudd sammen til en sorgmunter liten serieperle.
ANMELDELSE: Better Things S01 – Treffer rett i trivselssentralen
Stor sorg og elendige avgjørelser
Jeff Pickles viste seg fra sin verste side i slutten av sesong 1. Og når vi plukker opp handlingstråden, står han ovenfor noen avgjørende valg som kan løses med løgn og umiddelbar lykke, eller sannhet og tunge konsekvenser.
Slike valg er ikke lette å ta, og gjennom flittig bruk av tilbakeblikk til mer idylliske tider før familietragedien, får vi rikelig med kontraster og bakgrunn til Jeffs selvpåførte knipe.
Musikalske replikkvekslinger, faktiske musikalnummer og stadige drypp inn i Jeffs suksessrike barne-TV-univers, gir «Kidding» en leken formidlingsevne og en deilig enkel og fjollete måte å spille ut indre konflikter og behov på.
Og gjennom å plassere veldig gode skuespillere, som Frank Langella og Catherine Keener, i roller de virkelig får briljere i, så blir de stadige familiekonfliktene fulle av fengende fasadesprekker og interessante oppgjør.
Det er en tidsaktuell liten satiretråd som kan gå begge veier når det gjelder Pickles-imperiets forsøk på å blande smarthøyttalere og halvgode intensjoner.
Her er veien og farene av den opplagte sorten, men jeg ser ikke bort fra at dette sideplottet kan snu og vri seg kraftig både en og to ganger før vi når sesongfinalen.
ANMELDELSE: Uncut Gems – Adam Sandler spiller sin sterkeste hovedrolle
Jim Carrey balanserer solskinn og mørke
Jim Carrey er en særdeles dyktig komiker og skuespiller som i «Kidding» får lov å kombinere sine talent for barnslige grimaser og vemodige vittigheter.
Slapstick og overdreven mimikk brukes til god effekt når det trengs, men dette er ikke en serie for dem som kun vil le av Carreys fantastiske talent for gummiansikt og kroppslige karikaturer – signaturtrekkene som gjorde han til en megastjerne på 90-tallet med filmer som «Ace Ventura» og «Dum Dummere».
Det er fra kanten av våre avgrunner og løgnene vi beskytter oss med at Jim Carrey høster både humor og alvor i «Kidding».
Det er dristig å lage en komedie rundt personlige kriser, usympatiske trekk, skyld og mennesker som prøver å skade hverandre. Det er en vrien øvelse, hvor du ikke kan vike unna det vonde eller jukse med klangbunnen.
I «Kidding» lener Jim Carrey seg inn i dette mørke – heldigvis har han nok solskinn i seg til å gjøre det både morsomt, opplyst og interessant.
«Kidding har premiere på HBO Nordic mandag 10. februar. Anmeldelsen er basert på 3 av 10 episoder.
