De første klippene fra filmatiseringen av SEGAs spillsuksess «Sonic The Hedgehog» ble møtt med unison kritikk og latterliggjøring i fjor. Hovedfiguren hadde nemlig et fryktelig utseende som ikke lignet Sonic slik vi husker ham fra spillserien som startet på Sega Mega Drive (USA: Genesis), Master System og Game Gear i 1991.
Nå er filmen her, og Sonic-tilhengere kan puste lettet ut, for hans oppdaterte utseende viser seg å fungere fint. Dette er en ganske humoristisk og – viktigst av alt – fartsfylt film som lykkes godt med å blande dataanimasjon med ekte skuespillere og omgivelser.
«Sonic The Hedgehog» bryter på ingen måte ny mark i sin sjanger, og har lite å formidle utover det overfladiske, men man skal være rimelig surmaga om man ikke trekker på smilebåndet underveis, selv om humoren er like enkel som handlingen.
ANMELDELSE: «Flukten over grensen» er et ubehagelig aktuelt krigsdrama for barn
Må lete etter gylne ringer
For de uinnvidde, er Sonic en blå, liten pinnsvinaktig figur som kan løpe ekstremt raskt og samler på gylne ringer. Når denne filmen starter må han rømme gjennom en portal fra sin egen verden til jorda, og skjuler seg i den søvnige småbyen Green Hills i Montana.
Myndighetene oppdager utslag av superkreftene hans, og sender den private kontraktøren Dr. Ivo Robotnik (Jim Carrey) for å fange ham.
Sonic søker hjelp hos den lokale sheriffen Tom Wachowski (James Marsden), og når hans pose med gylne ringer forsvinner gjennom en portal til San Francisco, må de legge ut på tur for å finne dem.
Det er nemlig bare ringene som kan gjøre det mulig for Sonic å rømme fra sine forfølgere på jorda, men vil han egentlig dra?
ANMELDELSE: «Dronningens corgi» er klein og keitete dyrehumor
Det kan virke som om Paramount Pictures og regissør Jeff Fowler har hatt samme tilnærming til «Sonic The Hedgehog» som Warner Bros hadde til «Pokémon: Detective Pikachu» i fjor.
Også Sonic er en digitalt animert spillfigur med komikerstemme (Ben Schwartz) som knytter bånd til en menneskelig medhjelper.
Det innledningsvis anstrengte forholdet som gradvis utvikler seg til et varmt vennskap er søtt og morsomt skildret, der spesielt James Marsden fortjener ros.
Han makter å forholde seg til en datafigur på en måte som virker naturlig, forholdene tatt i betraktning. Han hadde jo ingen å spille mot under filmingen. Likevel oppstår det en overbevisende kontakt mellom de to figurene.
Hektiske forfølgelsesscener og effektfulle slag
Sonic-spillene er kjent for å bruke høy fart som ett av de viktigste virkemidlene, og dette overføres til filmen på flere morsomme måter. Den beste sekvensen er et barslagsmål, der Sonic bruker farten sin til å endre på utfallet.
Hastigheten er også avgjørende i kampen mot Dr. Robotnik, som også går under navnet Eggman. Han er Sonics hovedfiende fra spillserien, og gestaltes her av Jim Carrey på sitt mest «Jim Carryske».
Hans frenetiske overspill kan være irriterende for noen, men jeg lot meg more. Dette er ikke en film for subtile skuespillerprestasjoner.
Kampen mellom Sonic og Eggman resulterer i flere hektiske forfølgelsesscener og effektfulle slag der den visuelle oppfinnsomheten er stor nok til å kunne tilfredsstille de som har sans for dataspill-action på film.
ANMELDELSE: «Homeland» S08 vender tilbake til røttene
«Sonic The Hedgehog» er altså ikke den katastrofen mange fryktet den ville bli etter den omdiskuterte teaser-traileren. Vi står ikke foran en ny «Cats»-affære. En pinlig åpenbar produktplassering for en amerikansk restaurantkjede er det mest negative jeg kan trekke frem.
Ellers er dette en akkurat passe fornøyelig film, som ikke lodder de emosjonelle dyp, og har heller ikke noe annet budskap enn å diskutere viktigheten av vennskap, samhold og tilhørighet.
Filmen legger åpenbart opp til en oppfølger med to ekstrascener gjennom rulleteksten. Om «Sonic The Hedgehog» virkelig blir en stor nok suksess til at det er økonomisk forsvarlig å lage flere filmer, vil de nærmeste ukenes besøkstall gi svaret på.
