Det er drøyt 20 år siden Guy Ritchie, med friske neveslagsmål, kjappe dialoger og energisk actionklipping, skaffet seg et navn som kvalitetsunderholder med hardtslående suksesser som «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» (1998) og «Snatch» (2000).
I «The Gentlemen» går filmskaperen tilbake til sine røtter. Denne gangen med stjernehjelp fra Matthew McConaughey, Hugh Grant og Colin Farrell.
Filmen er desidert best på form og stil, for under overflaten er dette en ganske så ordinær gangsterkomedie om dop, hevn og en blodig kamp om skurketronen.
Men overflaten underholder, og dette er velspilt og solid popkornkrim dynket i britisk gladvold.
ANMELDELSE: Hunters – En B-film-fest av en nazijegerserie
Jungelen har dårlige pensjonsordninger
«The Gentlemen» tar oss med til Londons dopunderverden hvor Mickey Pearson (Matthew McConaughey) er den velkledde kongen av jungelen.
Men da den aldrende løven begynner å lufte ideen om å pensjonere seg, og vurderer å selge marihuanaimperiet sitt til en amerikaner (Jeremy Strong), lukter kollegaene blod – og kampen om tronen er i gang.
Vi får handlingen presentert gjennom en tilbakeskuende samtale mellom den skamløse journalisten Fletcher (Hugh Grant) og Pearsons høyre hånd Raymond (Charlie Hunnam). Det hele er framført med fiffige fortellergrep, og en stor kjærlighet til kinofilmens storslåtte format, noe som gir filmen en tydelig smak av 00-tallets lureglade heistfilmer.
Filmens handling er av den tradisjonelle gangstersorten, og «The Gentlemen» har desidert best energi i etableringen av sitt typete skurkegalleri og deres posisjon på spillebrettet.
Vendepunktet kommer dessverre for tidlig, og med den avsløringen blør mye av spenningen ut av krimplottet. I det filmen går inn i siste akt, blir det tydelig at Guy Ritchie ikke egentlig har mer på hjertet enn å lage en polert og halvgod runde «hvem har lurt hvem».
ANMELDELSE: Fjols til fjells – Ikke påskefjollete nok
Stjernene får tøffe seg greit foran kamera
Guy Ritchie har i «The Gentlemen» skapt en lekegrind hvor store stjerner får skrudd på sjarm, spilt ut noen typete trekk og tøffet seg greit foran kamera.
Spesielt Hugh Grant får mye å spille på i rollen som eksentrisk lurendreier med lang fotolinse og sarvete presseetikk.
Selv om ikke alle vitsene hans treffer blink, er Grants sentrale samspill med Charlie Hunnam tuftet på en humørfylt og fengende kjemi. Kameraet får også mye snadder underveis i deres lange samtale, som er smakfullt filmet både ved kjøkkenbordet og ved en nydelig utendørsgrill – kulisser som gir kjøttsmak til både filmens brutale tema og dens smått sofistikerte tone.
Colin Ferell er det andre høydepunktet i rollen som den samvittighetsfulle, men praktiske Coach. En ungdomsarbeider som har trent opp en guttegjeng med noen aldeles unike egenskaper, men som ikke alltid evner å kontrollere sine dyktige elever.
Med et røft soundtrack, voldsomme slagsmål og flere kvartal med gatesmarthet, så legger «The Gentlemen» seg et sted mellom «Peaky Blinders» og «Oceans Eleven» i takt og tone.
Det svinger veldig godt i enkeltscener, men som helhet er ikke dette så mye mer enn en kul påminner om at Guy Ritchie en gang virkelig lagde originale og lekne actionkomedier.
Jeg fikk i hvert fall veldig lyst til å se igjen «Snactch».
