Vi i Filmpolitiet hadde «Hunters» høyt oppe på listen over seriene vi gledet oss til i 2020. En underholdningsfokusert nazijegerserie lagt til USA i 1977 – med selveste Al Pacino i sin første TV-hovedrolle.

Serieskaper David Weils blodige og tegneserieglade krigsoppgjør overgår ikke de forventningene. For selv om kulhetsfaktoren er skyhøy, er det ikke så mye nytt og originalt under sommersolen i New York.

Men digger du drøy konspirasjonsmoro og B-filmens overdrivelser, så er «Hunters» en saftig hevnhistorie hvor budskapet er tydelig og betimelig -og alt fra tidskoloritt, rollegalleri, musikk og dialog svinger etter en godt innstudert Tarantino-stil.

ANMELDELSE: Homeland S08 – Kan bli en av seriens beste

Det oser Tarantino av både stil og rollegalleri i «Hunters». (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)
Drømmer om et fjerde rike i USA

Med litt inspirasjon fra Operasjon Paperclip, hvor forskere fra Nazi-Tyskland faktisk ble hentet for å hjelpe USA etter andre verdenskrig, skaper «Hunters» et univers hvor hundrevis av høytstående nazister i hemmelighet har bosatt seg i USA og infiltrert politikk og øvrig samfunnsliv.

Disse hakekorsglade europeernes mål er et nytt fjerde rike, og deres drøm om en framtid som ariske overmennesker er finansiert av alle verdisakene de tok fra jødiske familier under 2. verdenskrig.

I blodig kamp mot nazistene står Auschwitz-overleveren Meyer Offerman (Al Pacino) og hans gjeng av dedikerte, men ikke spesielt skolerte nazijegere. Meyer får også hjelp av tegneserieselgeren Jonah Heidelbaum (Logan Lerman), som vil hevne drapet på sin bestemor.

I tillegg snubler den skarpe FBI-agenten Millie Malone (Jerrika Hinton) over noen tråder som kan avsløre både nazistenes og nazijegernes hemmeligheter.

I denne tredelte jakten sørger jevne drypp av slåsskamper, avhør, innbrudd, kodeknekking og snoking i gamle skrivebord for en god smak av lettbent actionspenning.

ANMELDELSE: Richard Jewell – Akkurat det man forventer

Vennegjengen til Jonah Heidelbaum (Logan Lerman) er godt konstruert for å ta oss med rundt i et New York hvor Star Wars går på kino og jointene røykes på Coney Island. (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)
Smart å legge nazijakten til 70-tallet

Serieskaper David Weil dikter mye i «Hunters», og her er det mye humor i karikerte skurker, middels gode torturteknikker, selvhøytidelige idioter og oppdagelsen av drøssevis av hemmelige rom.

Men serien har også et dyptgående alvor i sine røtter. Og selv om Weil også både finner på og overdriver i tilbakeblikkene til rollefigurenes lidelser i konsentrasjonsleirene, er disse framstilt i en mer sober og realistisk tone som står i kontrast til den gladvoldelige stilen i 1977.

Det grepet gir poengterte innblikk i hvor fundamentalt grusomt Holocaust og tankegodset bak jødeutryddelsen faktisk var, og det er gjennom disse vonde skildringene seriens budskap henter sin slagkraft.

I 2020 lever vi i en tid hvor sannhetsvitnene fra andre verdenskrig stadig blir færre, og vi lever i en tid hvor tankegods og retorikk beslektet med det som nørte opp under jødeforfølgelsen igjen er godt synlig i vestlige demokratier.

I likhet med kinoaktuelle «Jojo Rabbit», er det tydelig at serieskaper David Weil vil sørge for at oppvoksende generasjoner ikke skal glemme hvor forferdelige nazistene var. Og mer spesifikt: Hva deres dehumaniserende retorikk, hvor blant annet mennesker ble kalt rotter, førte til.

Ved å bruke tilbakeblikk til konsentrasjonsleirene som drivstoff til et forsinket hevnoppgjør på 70-tallet, har han skapt en potent blanding som smeller godt for både gammel og ung.

1945 kan føles som veldig lenge siden for dagens seriepublikum, da er det mye lettere å leve seg inn i et New York hvor «Star Wars» (1977) akkurat har hatt kinopremiere og vennegjenger diskuterer Batman og Robin.

Omgivelsene blir rett og slett mer relaterbare, og nazistenes hat får en annen klangbunn og nærhet når det flytter inn i den solfylte amerikanske sommervarmen.

ANMELDELSE: Fjols til Fjells – Ikke påskefjollete nok på påskefjellet

Greg Austin er glimrende i rollen som nazistenes fotsoldat – den meget dedikerte Travis Leich. (Foto: Christopher Saunders / Amazon Studios)
Drypper av Tarantino

Måten Quentin Tarantino tok utgangspunkt i 70-tallets «exploitation»-uttrykk, og andre drøye sjangerfilmer, og raffinerte disse til en egen sløy og popkulturell sterk stil, er noe som virkelig har inspirert «Hunters».

Alt fra kjappe montasjer, outsiderperfeksjon i rollegalleriet, Velvet Underground på soundtracket og velskrevne små anekdoter om at flamingoen egentlig er hvit og ikke rosa, er som snytt ut av læreboka til mannen som gav oss «Pulp Fiction» og skrev manuset til «True Romance».

Det hele er spilt ut blant kulisser, rekvisitter og kostymer som er nøye komponert for å skape en fargesterk og tøff tidskoloritt hvor skinnjakker, store afrosveiser og humoristiske epokedetaljer setter stemningen.

For ikke å snakke om Greg Austins rolle som hengiven og hudfargeengasjert fotsoldat, en striglet naziskurk som nesten når opp til Hans Landa (Christoph Waltz) fra «Inglourious Basterds».

Men i den sammenligningen ligger også litt av utfordringen for «Hunters». Den lener seg tungt på andres verk, og selv om den slår godt fra seg, så klarer den ikke helt å bokse seg ut av skyggen til sine inspirasjonskilder.

Det er heller ikke alle anekdotene som sitter i sikringsboksen, og Josh Radnor («How I Met Your Mother») blir noen nummer for liten når han deler scener med Al Pacino.

Likevel, «Hunters» har Al Pacino. Og den aldrende mesteren gjør en fascinerende og fengende hovedrolle som sindig og illsint nazijeger – en rollefigur som kunne spasert rett inn i omtrent hvilken som helst Tarantino-film.

Pacino og kompani gjør dette til en serie som egner seg godt for episodesluking, og som begeistrer og engasjerer med sin sorte humor og fargerike historieforfalskning.

Hele 1. sesong av «Hunters» har premiere på Amazon Prime Video fredag 21. februar. Anmeldelsen er basert på 5 av 10 episoder.

Om SERIEN

Hunters