Norrøn mytologi svinger på skjermen om dagen. Marvel har laget humørfylt superheltaction fra Asgard i noen av verdens mest populære kinofilmer, og det er ikke mange ukene siden Netflix slapp den norske tenåringsstjernen «Ragnarok».
Regissør André Øvredal («Trolljegeren» og «Scary Stories to Tell in the Dark») smeller også til med åsatro og overnaturlige superkrefter i «Torden», men han går litt mer sobert og psykologisk til verks i sitt mørke eventyr.
Blant storslåtte naturkulisser undrer Øvredal seg på hvordan gudekrefter ville påvirket moderne mennesker, og hva synet av én gud ville gjort med verdens mange religiøse overbevisninger.
Filmen er seig og forutsigbar i innledende runder, men mot slutten slår det gnister av både mytologi og oppfølgermuligheter.
ANMELDELSE: Hunters – En B-film-fest av en nazijegerserie
Begeistrer ikke før mot slutten
I en ganske så klassisk tilblivelseshistorie møter vi Eric (Nat Wolff), som oppdager at han har uforklarlige og mektige krefter i seg.
En ulykke fører han sammen med den omsorgsfulle psykologen Christine (Iben Akerlie), og på flukt fra norsk politi og amerikansk etterretning forsøker de to å finne årsaken til Erics voldsomme evner.
Det er mer psykologisk drama enn superheltaction i «Tordens» første time. André Øvredal tar seg god tid til å skildre Erics voldsomme engstelser samt en gryende kjærlighet mellom filmens to hovedpersoner.
Her beveger filmens manus seg langs godt opptråkkede stier, og selv om både Nat Wolff og Iben Akerlie spiller solid, så klarer ikke hverken forelskelsen eller Erics frustrasjoner å virkelig gripe tak i meg.
Det er først når konfliktene eskalerer at filmen begeistrer med energi og eventyrspenning.
ANMELDELSE: Fjols til fjells – Ikke påskefjollete nok
En del sleggekast unna Marvel
Fjell, fjorder og vær står sentralt i både tematikk og i det visuelle uttrykket i «Torden».
Her har André Øvredal og fotograf Roman Osin skapt et univers som er spektakulært på helt andre måter enn Marvels tegneseriebaserte, fargesprakende og effektglatte superheltlandskap.
Med en kameraføring som klemmer magesug ut av de vertikale linjene i norsk topografi, og et lyddesign som leker med elementene, får den norrøne mytologien en distinkt smak av Vestlandets ville natur.
Og smart bruk av Hardangerbruas ruvende storslåtthet, gir filmen en megakulisse som får det til å krible i norgesferieplanene mine.
«Torden» ser rett og slett nydelig ut i all sin natur- og arkitekturprakt, selv om ikke visualiseringen av de massive lynnedslagene sitter helt i sikringsboksen min.
Som overnaturlig sjangerfilm, skal «Torden» ha ros for å oppleves relativt nyansert i oppbyggingen av sine helter og skurker.
Her er det frykt, kjærlighet og konsekvenser som fører folk ut i hengemyra. Og med såpass organiske rollefigurutviklinger, bobler også noen overhengende moralske og religiøse spørsmål godt i kinomørket når rulleteksten setter inn.
Jeg ser derfor gjerne en «Torden 2».
