Sesong 1 av Ricky Gervais sin dramakomedie om den sørgende, utagerende og selvmedlidende enkemannen Tony var fantastisk god TV.
Vi i Filmpolitiet hadde «After Life» på listen over de ti beste seriene fra i fjor, og lot oss begeistre av en sår og oppriktig historie som kombinerte tematisk innsikt, bekmørk komedie, interessante moralfilosofiske betraktninger, friske fortellergrep og en hunderelasjon som virkelig traff i hjertet.
Men det var ikke en serie som skrek etter en sesong 2. Og etter å ha sett de nye seks episodene, så oppleves oppfølgeren som et ganske unødvendig etterspill.
Handlingen er middels interessant, tematikken løftes ikke videre til nye høyder, humoren er mildere, hunden får merkbart mindre plass og det tipper over mot det sentimentale til tider.
Heldigvis er flere av rollefigurene nydelige framførte medmennesker, og Ricky Gervais er en morsom fyr. Et soundtrack med artister som Sufjan Stevens og Iron and Wine er også med på å skape noen vakre og vemodige stemninger.
TOPP 10: «After Life» er en av de beste seriene fra 2019
Livet går videre, men det er ikke nødvendigvis god TV
Journalisten Tony (Ricky Gervais) sørger fremdeles over sin kone, og selv om mye er bedre, så har han ikke klart å gå videre i livet. Men livet går videre.
Et mulig bygningssalg truer lokalavisens økonomi, Tonys redaktør har trøbbel på hjemmefronten og et lokalt teater skal sette opp en stor forestilling.
Disse handlingstrådene veksler på å drive handlingen framover, men ingen av historiene engasjerer nevneverdig, og sesongen halter av gårde i et bedagelig tempo.
ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine
Det kunne muligens vært interessant å følge en godlynt drittsekk som Tony over flere sesonger. Men da måtte Gervais ha skrevet et manus med mer brodd og større ambisjoner enn å bare fortsette på en historie som egentlig var ferdig i sesong 1.
Det er noen av rollefigurene som får nye og fengende utviklinger. Spesielt gjelder det postmannen Pat (Joe Wilkinson) og sexarbeideren Roxy (Roisin Conaty) – to herlige typer som sørger for latter og lunhet i måten de forstyrrer Tonys mutte selvmedlidenhet.
Ricky Gervais har også noen øyeblikk hvor han klarer å la Tony formidle hvor kompleks og dyp sorgen kan herje. Og elsker du måten den britiske replikkmaskinen fornærmer sine medmennesker på, så får du selvsagt en god dose Gervais-snert her.
ANMELDELSE: Le Bureau – Blir mer og mer spionthriller
En litt gubbete Gervais
Som serieskaper, manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver traff Ricky Gervais veldig godt med etableringen av rollefiguren Tony Johnson. En figur som lot komikeren spille på mange av sine styrker.
Han fikk småsjokkere med drøye verbale angrep på ting som irriterer komikeren. Han fikk vist fram hvor utrolig glad han er i dyr. Og han fikk brukt sin kunnskap og sitt store hjerte for omsorgsyrkene og vanlige folk til å skildre en sjarmerende gjeng hverdagshelter som til tross for sine særegenheter kom sammen for hverandre.
I sesong 2 fortsetter Gervais med et manus og en regi som følger den samme stilen og de samme miljøene, men tonen er jevnt over snillere og kjedeligere i denne runden – og komikeren tyr innimellom til humor som oppleves både gubbete og platt.
Den selvsentrerte psykologen (Paul Kaye) blir skrudd opp til et brautende oppkok av midtlivskrise og aggressiv guttastemning på ville veier. Resultatet er en forslitt karikatur som oppleves mer slitsom enn relevant og treffsikker.
Andre humoristiske betraktninger fra Gervais, blant annet om skjønnhetsoperasjoner og kjønn og identitet, er ganske simple og gammelmodige sleivspark med en eim av utdatert stand up hengende over seg.
Et par av innslagene utbroderes også med et snev av en selvhøytidelighet som kler den sorte, og tidvis frekke, humoren ganske dårlig.
Det gjør at jeg ler mindre, irriterer meg mer og får generelt lite ut av denne oppfølgersesongen av «After Life».
«After Life» sesong 2 har premiere på Netflix fredag 24. april. Anmeldelsen er basert på alle seks episodene.
