«Westworld» kvesser konfliktene, skrur opp spenningen og forlater fornøyelsesparken i sin 3. sesong, men dette er fremdeles krevende sci-fi som er godt egnet til å gi noen gnagsår i topplokket.

Tuftet på premisset om hva som kan gå galt når mennesker utvikler kunstig intelligens for sine egne destruktive fornøyelser, legger serieskaperne Jonathan Nolan og Lisa Joy stadig nye hjernegymnastikkøvelser til sin allerede komplekse serieverden.

Menneskers og maskiners selvbilder står i fokus i en sesong hvor trusselbildene utvides, og det bores dypere ned i spørsmål om fri vilje, fremmedgjøring og menneskehjernenes begrensninger.

Det er aldeles fascinerende og fengende å følge disse tankene blant kjente robotfjes i et actionfylt og visuelt smellvakkert thrillerunivers.

Men du verden – en kan få snev av posttraumatisk skolestress av å holde styr på alle de bevegelige delene i denne IT-filosofiske floken av en fragmentert tekstoppgave.

*Herfra og ut kommer det informasjon fra sesong 2 av «Westworld»*

ANMELDELSE: Hunters – En B-film-fest av en nazijegerserie

Aaron Paul er et nytt tilskudd til rollegalleriet i sesong 3. Han spiller den tidligere soldaten Caleb som sliter med å tilpasse seg det sivile arbeidsliv i en app- og robotpreget fremtid. (Foto: HBO Nordic)
Et gryende robotopprør

Sesong 2 av «Westworld» viste oss flere veier maskiner kan følge for å bli selvbevisste og utvikle egen fri vilje.

Dolores Abernathy (Evan Rachel Wood) brukte vold og kløkt til å bryte ut av fornøyelsesparkens kontroll, og har i den virkelige verden satt i gang en stille krig mot sine skapere.

Dette gryende robotopprøret er den blodrøde hovedpulsåren i sesongens innledning. Og både Bernard (Jeffrey Wright) og Maeve (Thandie Newton) må ta stilling til om de vil hjelpe sin gamle kollega, eller kjempe for robotrettigheter på mindre konfronterende vis.

Her smøres sci-fi thrillerens konspirasjonsgleder tjukt utover skjermen i en stil som smaker av både Terminator og Christopher Nolans mer kjølige storbyfantasier.

«Westworld» har forlatt noen av sine visuelle hjørnesteiner i de nøye komponerte westernkulissene i parken, men dette er fremdeles en elegant og påkostet TV-verden. Luftige kamerabevegelser, delikate overflater, fiffige rekvisitter og suverent kontrollert skuespill svinger lekkert sammen på skjermen.

ANMELDELSE: Westworld S01 – Hatten av for HBO

Kobler på aktuelle engstelser

«Westworld» utvider sine grunntema med flere aktuelle fremtidsengstelser i det vi presenteres for et utvidet rollegalleri plassert i et knippe storbyer i vår egen verden.

Fremmedgjøring i en algoritmestyrt verden, total kontroll gjennom overvåking og mønstrene i menneskets frie vilje står sentralt i nye historietråder som virkelig treffer noen av bekymringene vi har i dagens teknologiske samfunn.

Med storkapitalistiske monsterbedrifter lurkende i bakgrunnen, spiller nye plottlinjer på hva innsamling og systematisering av menneskelig atferd potensielt kan skape, hvis personvernslovgivning blir kreativt omgått.

Her har introduksjonen av Aaron Paul («Breaking Bad»), i rollen som den desillusjonerte ekssoldaten Caleb, en nøkkelrolle. Han åpner opp nyansene i utfordringene vi står ovenfor i møte med stadig ny bruk av kunstig intelligens, både i serien og i den virkelige verden.

Etter to sesonger med etablering har «Westworld» ridd fra seg i westernsjangerens formative og repeterende landskap.

Det oppleves derfor friskt og mer relevant å eskalere konfliktene og tematikken i en polert og futurisme-inspirert fremtid preget av determinisme, klasseskiller, ekstrem luksus og flere dystopiske trekk.

ANMELDELSE: Devs – Trykkende sci-fi-thriller fra «Ex Machina»-regissør

Westworld er fremdeles en av de mest elegante seriene blant de amerikanske prestisjedramaene. (Foto: HBO Nordic)
Fremdeles glad i å forvirre seerne

Det var flere som opplevde at sesong 2 ble utmattende med all brillefiklingen, tidshoppingen og spørsmålene om «er dette nå?».

En måtte se episodene flere ganger, og finstudere bildene, for å henge med i alle svingene. Og selv da kunne en sitte igjen med lite annet enn utslitt hjernemuskulatur.

Denne gangen er det et kjappere tempo, og det er lettere å holde styr på de ulike linjene. I hvert fall tror jeg det etter halvspilt sesong.

Men det er fremdeles et spill som foregår mellom serieskaperne og publikum.

Det lekes med fanforventninger når det gjelder identiteten til gamle kjenninger i nye menneskedrakter, det er rikelig med tilbakeblikk og tvil og det er alltid en mulighet for at vi er inne i en simulering, som er inne i en simulering, av en simulering.

ANMELDELSE: Fremad – Treffer både hjerterota og lattermuskelen

Stort sett storkoser jeg meg med disse uvisshetene. Fintene fra Nolan og Joy har blitt en av gledene og styrkene til en serie som tar seg enorm flid med alt fra popkulturelle referanser – se opp for en nydelig scene med Pulps «Common People» – til dype akademiske klangbunner.

Det oppleves deilig sofistikert i sofakroken.

Så er det ikke til å komme unna at fiksjonstroverdigheten glipper i noen detaljer. «Westworld» er en serie som er best når den får deg til å meditere på tankegodset den presenterer, og ikke når den får deg til å lure på om skaperne har tabbet seg ut med smårufs i manus. Det skjer ikke ofte, men det skjer.

Følte du deg ferdig med «Westworld» i løpet av sesong 2, så er du nok ferdig med «Westworld».

Det er en serie som forlanger mye av sitt publikum før den gir fra seg sine hemmeligheter. En påkostet HBO-gigant som av og til blir stirrende litt for selvtilfreds i sitt eget fagre speilbilde, og som ikke alltid klarer å balansere interessante sidespor med god historiefortelling.

Men for oss som elsker grublegod sci-fi, og som fenges av praktfulle puslespill som tilsynelatende aldri har helt riktige biter – vi kan fortsette å storkose oss med TV-verdens vakreste hodepine.

«Westworld» sesong 3 har premiere på HBO Nordic 16. mars, med nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 4 av 8 episoder.

Om SERIEN

Westworld