På kino: Etikk, moral, forsoning og tilgivelse er stikkord for polske «Corpus Christi», en knallsterk film med rått skuespill og en dyp, emosjonell klangbunn.

Den skal være inspirert av faktiske hendelser, og kunne i andres hender vært utspilt som en forvekslingskomedie, men regissør Jan Komasa og manusforfatter Mateusz Pacewicz velger å tråkke til for å påpeke religiøs dobbeltmoral, rotfestet i konservative tradisjoner.

«Corpus Christi» antyder at den frelsen som kirken lover bort til den som tror, ikke egentlig er tilgjengelig for alle. Det er et hardt og kaldt drama der hovedpersonens gryende håp er like tydelig som det nærmest uunngåelige utfallet.

ANMELDELSE: «I Know This Much Is True» – Mark Ruffalo begeistrer i blytungt familiedrama

Kriminelle Daniel (Bartosz Bielenia) utgir seg for å være prest i «Corpus Christi». (Foto: AS Fidalgo)
Utgir seg for å være prest

Daniel (Bartosz Bielenia) er innsatt i et ungdomsfengsel, der han hjelper til med gudstjenester. Han blir truet på livet av en annen innsatt, blir løslatt og får jobb på et sagbruk.

I stedet for å møte opp der, rusler han inn i en kirke i nærheten, utgir seg for å være prest og får utrolig nok et vikariat. Daniel kaster seg over den nye sjansen og utfører prestegjerningen med uortodokse metoder som skaper både glede og forargelse i den lille byen.

Mange av innbyggerne er midt i en vond sorgprosess, der sterke følelser bobler under overflaten, og situasjonen eskalerer når Daniel prøver å skape forsoning.

Vil være til nytte

Bartosz Bielenia er glitrende i hovedrollen, der han spiller Daniel som en hard nøtt å knekke. Vi får ikke vite mye om ham, men man kan se for seg at han kommer fra en vanskelig bakgrunn.

Han er kanskje ikke en troende mann, men filmen viser effektivt hvordan han ser en verdi i det stabile og ordnede som kirkelige aktiviteter gir ham, som står i skarp kontrast til livet han ellers lever.

Det smarte manuset gir ikke vekk alle sine hemmeligheter med en gang, men antyder at Daniel lengter etter å gjøre opp for sine synder. Han virker å lete etter en mulighet til å stake ut en ny kurs i livet, der han endelig kan være til nytte, ikke en byrde.

ANMELDELSE: «Klovn 3: The Final» – kanskje er det på tide å avrunde nå

Mange i menigheten er midt i en vond sorgprosess i «Corpus Christi». (Foto: AS Fidalgo)
Et visuelt primalskrik

«Corpus Christi» er en fordømmelse av trangsynte og fordomsfulle holdninger, der gudfryktige menneskers egenkonstruerte sannheter kanskje ikke tåler nærmere granskning.

Filmen spør om Daniel, med sin hemmelige fortid, er det spor mindre sannferdig enn den delen av menigheten som motsetter seg hans forsøk på å skape fred og forsoning i byen.

Filmens bleke og kjølige konklusjon kommer ikke som en stor overraskelse, men den åpner for en rekke spørsmål om mangelfull medmenneskelighet og knugende dobbeltmoral.

«Corpus Christi» er en sterk film som når høydepunktet i det aller siste bildet, et visuelt primalskrik som i overført betydning gjør det tydelig hvordan samfunnet responderer på hovedpersonens forsøk på å bli et bedre menneske.

Om FILMEN

Corpus Christi
  • Corpus Christi
  • Slippdato: 15.05.2020
  • Regi: Jan Komasa
  • Utgiver: Fidalgo
  • Originaltittel: Boze Cialo
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama