På HBO Nordic: Perry Mason er kanskje ikke et veldig kjent navn for unge krimfans i Norge, men han er en av de virkelig store bokheltene fra USA.
Erle Stanley Gardners bøker om Mason har solgt over 300 millioner eksemplarer siden starten i 1933, og skuespiller Raymond Burrs innsats i TV-serien (1957–1966) og filmserien (1985-1993) har gjort den handlekraftige L.A.-advokaten til en skjermvenn for flere generasjoner.
En type som står støtt i selskap med replikksterke hardhauser som Philip Marlowe og Harry Bosch.
Det er altså en anseelig krimskikkelse HBO går løs på her, og de gjør det med stil – samt noen nødvendige holdningsoppdateringer.
Matthew Rhys («The Americans») spiller hovedrollen med akkurat den riktige blandingen av rufs, tøyelig moral og robust rettferdighetssans.
Og Los Angeles anno 1932 er et effektivt utstillingsvindu for både nostalgisk hardkokt detektivarbeid, og dagsaktuell harme over rasisme og kvinneforakt.
ANMELDELSE: Bosch S06 – Et saftig og velbalansert krimmåltid
En stor depresjon og et grotesk babydrap
Et grotesk babydrap setter i gang vår helt Perry Mason, som må hjelpe sin lett pompøse advokatvenn E.B. Jonathan (John Lithgow) forsvare offerets foreldre mot politiets mistanker.
Med sannheten som oppdrag, søker Mason ut i et Los Angeles som er sterkt preget av den store depresjonen. Et Los Angeles med brødkøer, hvor evangelikale radiopredikanter er god butikk og politiet er til salgs.
På dette bakteppet avkles det amerikanske rettsvesenet som et avansert teater. Og det skildres et samfunn hvor hvite velstående menn kan bruke kvinners utsatte posisjon, homofiles utsatte posisjon og svartes utsatte posisjon til å styre begivenhetene slik det passer dem.
Og her lar ikke serieskaperne Rolin Jones og Ron Fitzgerald «gamle dager» være noe som er distansert og ferdig oppgjort.
Det er en grunn til at likestillingskamper og borgerrettighetskamper fremdeles er brennaktuelle, og «Perry Mason» prøver å gi litt innsikt i hvorfor fordelingen av definisjonsmakt og ressurser er så grunnleggende skjev.
ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund
Rundt Perry Masons drapsetterforskning, er det et levende persongalleri som gir oss drypp av miljøskildringer fra ulike samfunnslag. Det er en fin bonus for alle oss som er glad i John Steinbecks klassiker «Vredens druer» og som er fascinert av de tunge 1930-årene.
Flere av rollefigurene blir som egne små fortellinger bare i måten de avbildes på. Den tungetalende radioengelen med de lyse lokkene (Tatiana Maslany), den rakryggede svarte politimannen (Chris Chalk) og den lurvete privatdetektiven som kjemper for det gode liv med dårlige maner (Shea Whigham).
Disse personlighetene, og deres omgivelser, gjør «Perry Mason» til en serie som nesten alltid har en god historie å fortelle, selv når etterforskningen går litt trådt.
ANMELDELSE: Snowpiercer S01 – Mord på Polarekspressen?
Bygger for å bli en langvarig suksess
Jeg lar meg underholde og begeistre av «Perry Mason». Det er et krimdrama av høy kvalitet, og jeg digger stilen.
Det er full klaff i alt fra slitte dresser til dekadente Hollywood-fester. Musikken svinger og våre helters innledende smussoppdrag for sleipe filmprodusenter er blant de mer fornøyelige detektivintroduksjonene jeg har sett på skjerm.
Jeg sier også «skål» til rekvisitøren for å muligens ha satt TV-rekord i antall lommelerker gjemt i bøker.
Men jeg har et par innvendinger.
Den ene er at krimplottet ikke er så drivende spennende og full av finter som de beste manuskriptene innen sjangeren er. Etterforskningen er solid, og det er gripende når rettsaken skrur seg til, men dette er ikke en «Whodunit» av aller ypperste merke.
Den andre er at den lastefulle detektiven med traumer fra krigen og problemer med penger og alkohol, er en relativt forslitt type. Og ikke alle turene ned i den krukken av skam er like givende – selv om det hjelper at det er knallgode Matthew Rhys som spiller ut klisjeene.
ANMELDELSE: Da 5 Bloods – Går rett til kjernen av Black Lives Matter
Men begge disse innvendingene kan sees i et formildende lys. HBO bygger nemlig for en langvarig krimseriesuksess med «Perry Mason».
I ånden til superheltsjangerens gode tilblivelseshistorier, får seriens tre sentrale helter god tid til å etablere seg og vokse inn i rollene de innehar i bøkene.
Chris Chalk gir en nyansert forhistorie til den komplekse politimannen Paul Drake, og Juliet Rylance treffer blink med en sjarmerende og sylskarp versjon av Della Street. Sistnevnte i en betraktelig modernisert utgave fra sekretæren vi møter mellom permene i «The Case of the Velvet Claws» (1933).
Dette er også en førstesesong som bygger sin verden med tålmodighet og omhu.
Her vil vi huske dommere, statsadvokater og bartendere hvis vi ser dem igjen. Og serien har lagt et fundament som tåler tematisk dybde, poetiske betraktninger og gjesteskuespillere som kan briljere med sine mest typete trekk.
Slik som Lili Taylor, Tatiana Maslany, Robert Patrick og Stephen Root alle fikk gjøre i denne førstesesongen.
Jeg sitter med en bestemt følelse av at dette kan bli enda bedre i runde to – og oppfølgeren kommer nok. Siste episode avslutter nemlig med et herlig springbrett som vil begeistre bokfansen.
I mellomtiden kan vi kose oss med lekker 30-talls storbykrim gjennom hele sommeren.
«Perry Mason» har premiere på HBO Nordic den 22. juni med ukentlige episoder. Denne anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
