På kino: Fransk-tunisiske «Arab Blues» er en varm, morsom og smart terapikomedie.
Golshifteh Farahani («Paterson» og «Extraction») er vittig, skarp og sjarmerende i hovedrollen som Selma. Etter å ha vokst opp i eksil i Paris, føler vår hovedperson et kall til å vende tilbake til sin hjemby i Tunisia for å drive med psykoanalyse fra sin tante og onkels takleilighet.
Det er utgangspunktet for mye treffsikker komikk, noen minneverdige rollefigurer og flere poengterte samfunnsbetraktninger.
De mange handlingslagene stokker seg litt for regissør Manele Labidi mot slutten av filmen, men høydepunktene underveis er aldeles nydelige.
ANMELDELSE: The Outpost – Intens og usminket krigsfilm
Terapikomedie med rik klangbunn
Terapibenken er godt egnet for å lage avslørende komedie. Det har vi sett her på berget i både «Dag» og «Parterapi».
I «Arab Blues» utgjør terapitimene en sprek inngang til både rollegalleri og den tunisiske hverdagen.
I bakgrunnen skimter vi et samfunn som prøver å lege sårene etter den arabiske våren, og gjennom Selmas sofa får vi innblikk i samfunnsutfordringer, personlige opprør og noen klassiske familiekonflikter.
Et frustrerende og småkorrupt byråkrati gjør det nesten umulig for Selma og få tillatelsene hun trenger. Og utenom arbeidstiden har hun en opprørsk niese, en alkoholisert onkel og en betatt politimann å hanskes med.
Alt dette blir litt i overkant å få flettet sammen i en komedie som er bedre på enkeltscener enn på helhet. Og regissør Manele Labidi tyr til snarveier og noen poetiske utskeielser for å lande det hele innenfor 90 minutter.
Men på sitt beste er dette virkelig en er herlig filmopplevelse. Situasjonene er ofte såre, megetsigende og komponert i et elegant samspill mellom komedie og sosialrealisme.
ANMELDELSE: Stateless – Stjernespekket og sint på systemet
Golshifteh Farahani gjør en glimrende hovedrolle
Det er ikke alle rollefigurene som sitter like godt. Det gjelder spesielt en av Selmas pasienter, en baker som drømmer om å kysse diktatorer, og som kler seg i kvinneklær.
Figuren starter godt, og får frem viktige elementer av kritikk mot undertrykkelse, men ender opp i en scene som ikke nødvendigvis er så frigjort som den muligens er tenkt å være.
Men det er et unntak i en film hvor regissør Manele Labidi ellers viser stor omsorg for menneskene som prøver å navigere sine liv blant religiøse regler, konservative skikker og et samfunn med mye skjult makt.
Det er hovedrolleinnehaver Golshifteh Farahani som er den store attraksjonen.
Sist jeg så henne i en hovedrolle, var i Jim Jarmuschs «Paterson» fra 2016, hvor hun spilte mot Adam Driver. Der imponerte hun med en naturlig stil, og det samme gjør hun her. I tillegg har hun en kulhet som gjør henne til en umiddelbar favoritt som det er lett å få stor sympati med.
Det er stor kinoglede å se Farahanis Selma bryne seg på alt fra sleipe bruktbilselgere til dominerende frisører – situasjoner hun stort sett vinner, men ikke nødvendigvis kommer seirende ut ifra.
Slike høydepunkt gjør «Arab Blues» til en film verdt å merke seg. Dette er også Manele Labidis spillefilmdebut som regissør. Jeg noterer navnet og gleder meg til fortsettelsen.
«Arab Blues» har kinopremiere 17. juli.
