PÅ KINO: Den kroatiske filmen «Bestefar er en alien» er også litt norsk, blant annet med Nils Ole Oftebro i rollen som tittelfiguren. Han er det beste ved en film som ellers byr på ujevn sci-fi-spenning for de yngste.
Den fremstår som en slags blanding av «E.T.», «Short Circuit» og «WALL-E», uten å være av samme kvalitet, men har også fantasifulle tilløp som gjør den ganske underholdende.
Den mangler sjangerens evne til å undre og forbause maksimalt og blir aldri skikkelig spennende for eldre kinogjengere. Historien har også noen dramaturgiske lettvintheter som irriterer, men de som befinner seg i aldersgruppa rundt filmens 9-årsgrense vil nok likevel la seg engasjere.
ANMELDELSE: «Breaking Surface» er en effektiv undervannsthriller
Bestefaren blir kidnappet
En prolog viser hvordan en meteorlignende gjenstand knuser huset til ei lita jente og faren hennes, og at et mystisk, lysende romvesen stiger ut av vrakgodset.
30 år senere skjer det dramatiske ting rundt lille Una (Lana Hranjec), som bor i et nytt hus på samme sted. Moren hennes havner på sykehus, bestefaren blir kidnappet og hun finner roboten Dodo i et hemmelig rom under kjelleren.
Una får vite at bestefaren egentlig er et romvesen, at andre romvesener har tatt ham, og at de har bare 24 timer på å finne ham før han forsvinner for alltid.
Filmen gjør det enkelt for et ungt publikum å forstå hva som står på spill, og gir dem to fine figurer å heie frem. Una er den venneløse jenta som mobbes på skolen og kues av sine storebrødre, og må finne sin indre styrke for å redde bestefaren.
Den søte og morsomme roboten Dodo har en robotisk oppførsel som gradvis mykner opp etter hvert som han tilegner seg menneskelige kvaliteter, ikke helt ulikt T-800 i «Terminator 2: Judgment Day» (men der stopper også sammenligningen).
Nils Ole Oftebro er god som den litt rare og hemmelighetsfulle bestefaren, som av åpenbare årsaker ikke ser veldig slavisk ut, mens Petra Polnisová ikke rekker gjøre så mye ut av rollen som hans datter og Unas mor.
Det gnistrer kanskje ikke av brorparten av filmens figurskildringer, men de fungerer godt nok til å formidle historiens menneskelige relasjoner.
ANMELDELSE: «Project Power» – superkrefter i pilleform
Ikke alt er like godt gjennomtenkt
Manuset inneholder dessverre noen detaljer som ikke er like godt gjennomtenkt, som hvordan et usynlig kraftfelt kan settes ut av drift bare ved å kaste vann på det. Hva hvis det regner?
Ingen reagerer på et hittil ukjent stjernebilde som lyser sterkt på himmelen. Hjerterytme kan tydeligvis måles og høres uten at pasienten er tilkoblet noe som helst. Og romvesenene fra en antatt superintelligent sivilisasjon oppfører seg egentlig ganske dumt og enkelt.
Kanskje skal man ikke henge seg opp i slike detaljer i en barnefilm, men samtidig burde det være mulig å skrive seg rundt noen merksnodigheter på en enkel måte.
ANMELDELSE: «Greenland» er en spennende og engasjerende katastrofefilm
Filmen har gode tekniske kvaliteter, både på bilde- og lydfronten, blant annet med stilig og effektiv filmmusikk av Stein Berge Svendsen.
Filmen er også fint dubbet til norsk, noe som er vanskelig å gjøre med levende bilder uten at det skurrer, men her er det godt utført, og det må ha vært spesielt for Nils Ole Oftebro å dubbe seg selv fra kroatisk til norsk.
Regissørene Marina Andree Skop og Drazen Zarkovic tør gjøre det tidvis ganske skummelt å være barn i kinosalen, og det overrasker at de til og med lar tortur være et element når bestefaren blir lagt på strekkbenk for å pines til døde.
Kanskje bommer de litt her, for «Bestefar er en alien» virker ellers å være beregnet for yngre kinogjengere, men har altså likevel fått 9-årsgrense på grunn av det Medietilsynet kaller «utrygg stemning og faretruende situasjoner».
Filmen bryter kanskje ikke ny mark i sci-fi-sjangeren, men jeg tør likevel påstå at ingen unger kommer til å kjede seg gjennom dette eventyret.
