På Netflix: Den første norske spillefilmen på Netflix er stilsikker skrekk med uklart skille mellom fantasi og virkelighet. Filmens virkelighet ER riktignok en fantasi fra en postapokalyptisk verden, som sikkert skal forestille Norge, selv om alt er innspilt i Karlovy Vary og Praha i Tsjekkia.

Regissør og manusforfatter Jarand Herdal viser teft i måten han etablerer universet på og hvordan han skaper forventninger til hva som kan skje der, men manusets kvaliteter er dessverre middelmådige, med stiv dialog og flere unødig kompliserte og upraktiske mekanismer.

En lekker visuell stil og fint skuespill gjør «Kadaver» til en tidvis guffen grøsser med noen ekle observasjoner av menneskelig atferd i unntakstilstand, men den mangler samtidig finessen og engasjementet til å bli mer enn en stilistisk sjangerøvelse.

ANMELDELSE: «Bjørnstad» er et stemningsfullt og hardtslående drama

Noe er galt med hotellet til direktøren (Thorbjørn Harr) i «Kadaver». Foto: Netflix
Lokkes til hotell i atomrammet verden

Historien foregår i en atomrammet verden, der samfunnet mer eller mindre har brutt sammen. Leonora (Gitte Witt) og Jacob (Thomas Gullestad) sliter med å finne nok mat til seg og datteren Alice (Tuva Olivia Remman).

Så blir de lokket av Billettøren (Helge Jordal) til et stort hotell, der direktøren Mathias (Thorbjørn Harr) lover publikum både mat og teater som et lyspunkt i elendigheten.

Forestillingen foregår midt blant dem over hele hotellet, og alle gjestene har på seg masker for å skille dem fra skuespillerne, blant andre Rachel (Trine Wiggen) og Hans (Stig Frode Henriksen).

Alice forsvinner plutselig, og Leonora og Jacob begynner å mistenke at det foregår noe skummelt på hotellet – eller er det bare en del av forestillingen?

Filmens første minutter inneholder noen bilder som gjør det veldig lett å gjette hva som egentlig er i gjære. Dermed tilbringes de neste 90 minuttene med å se figurene finne ut det samme. Veien mot konklusjonen inneholder likevel noen spenningsmomenter som gjør det interessant å følge med, og litt vanskelig å avgjøre om Leonora og Jacob møter desperate ofre eller flinke skuespillere med god innlevelsesevne.

Witt og Gullestad har strengt tatt ikke så mye å spille på, og er utstyrt med krøkkete dialog som motarbeider kjemien mellom dem. Figurene får aldri tid og rom til å puste skikkelig, men de bruker i hvert fall de få mulighetene de har til å formidle hovedfigurenes stigende frykt og paranoia.

Thorbjørn Harr (som for øvrig ligner en ung Kirk Douglas i denne filmen) har flere mørke og foruroligende trekk som hotelldirektør Mathias, men gir ham også en emosjonell klangbunn som kan forklare noen av hans avgjørelser.

Filmen avslører imidlertid hans konkrete motiver nesten lattervekkende enkelt ved hjelp av beleilige avisutklipp, som Leonora finner klistret opp på veggen inni et skap. Dette er ett av flere eksempler på det som fortoner seg som manusmessige nødløsninger.

ANMELDELSE: «The Trial of the Chicago 7» har tydelige paralleller til det som skjer i USA akkurat nå

Lars (Kingsford Siayor) må bruke vernemaske i «Kadaver». Foto: Netflix
Ser og høres påkostet ut

Det øvrige persongalleriet er besatt av flere gode skuespillere. Den yngste rollen tilhører Tuva Olivia Remman, som med sitt uttrykksfulle ansikt og naturlige opptreden gjør Alice til en fin figur. Trine Wiggen spiller mystiske Rachel, som av gode grunner kan være litt vanskelig å plassere.

Stig Frode Henriksen, som man er vant til å se under lystigere omstendigheter, er akkurat passe truende og infam som hotellansatte Hans, mens Kingsford Siayor og Maria Grazia Di Meo har noen gode øyeblikk som Lars og Cathrine, et par som tilsynelatende er i samme situasjon som Leonora og Jacob.

Og så er det veldig hyggelig å se veteranen Helge Jordal i en liten rolle som Billettøren, få måneder etter at han klagde sin nød på Amandaprisen over at det finnes få roller for hans alderssegment i norsk film.

ANMELDELSE: «Børning 3» gjør det den skal gjøre, hverken mer eller mindre

Hvitkledde menn jobber i kulissene i «Kadaver». Foto: Netflix

Filmen er produsert av drevne Espen Horn og Kristian Strand Sinkerud i selskapet Motion Blur, med blant andre Harald Zwart og Espen Sandberg som executive produsenter, og det merkes. «Kadaver» ser og høres nemlig påkostet ut, blant annet med gjennomført produksjonsdesign av Ondrej Lipensky, nydelig foto av Jallo Faber og et atmosfærisk lydspor av Peter Clausen, Espen Album Syversen og Erling Rein.

Jarand Herdal har bygget en ambisiøs verden som lener seg mer mot det teatralske enn det realistiske, og han viser seg i full stand til å skape stilisert uhygge, kanskje inspirert av forbilder som Stanley Kubrick, David Lynch og Dario Argento. «Kadaver» er likevel et par divisjoner under «The Shining», «Twin Peaks» og «Suspiria» i kvalitet, mest på grunn av et handlingsforløp som ikke virker helt troverdig, selv innenfor skrekkfilmens fantasifulle rammer.

For min del kunne filmen også gått lenger når det gjelder blodige effekter, fordi historiens tematikk nærmest inviterer til bruk av mer groteske virkemidler. Aldersgrensen er satt til 16 år, men kanskje kunne dette blitt en enda saftigere skrekkfilm om produsentene hadde siktet mot 18.

«Kadaver» har altså både gode og mindre gode kvaliteter, der den imponerende formen trumfer innholdet. Den kjeder aldri sitt publikum, for dette er 90 kjappe minutter med litt skrekk og gru og en liten dose postapokalyptisk samfunnskommentar. Kanskje er det nok til at den kan hevde seg i Netflix-menyen.

Om FILMEN

Kadaver
  • Kadaver
  • Slippdato: 22.10.2020
  • Regi: Jarand Herdal
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: Kadaver
  • Aldersgrense: 16
  • Sjanger: Horror, Thriller