På kino: «Relic» er en skrekkfilm som setter klørne i menneskets engstelse for å gå seg bort og bli en fremmed i eget sinn.
Dette spilles ut gjennom et bestemorbesøk på den australske landsbygda hvor et gammelt hus, gamle traumer og mystiske hendelser står sentralt.
Den første timen er en uhyggelig og velspilt thriller full av knirkende vegger, mørke ganger, fortvilelse og skremmende sykdomsbilder.
Den siste halvtimen skrur opp skrekkfaktoren for å tilfredsstille sjangerfansen, men det krafsende crescendoet mangler ordentlig forankring i historien, og sauser til både symbolikk og fiksjonstroverdighet.
ANMELDELSE: Kadaver – Stilsikker skrekk med middelmådig manus
Bestemor er borte
Bestemor Edna (Robyn Nevin) har forsvunnet, og datteren Kay (Emily Mortimer) og barnebarnet Sam (Bella Heathcote) reiser til hjemplassen for å finne ut hva som har skjedd.
Både husets forfatning, en rekke kryptiske Post-it-lapper og naboens skyhet forteller at ting slett ikke er som de pleier å være, og da de til slutt finner bestemor blir spørsmålene enda flere.
Har hun vært borte, eller har den gamle eiendommen hemmeligheter og en egen vilje?
Gjennom realistisk skuespill fra Emily Mortimer og Bella Heathcote trekker filmen på familiedramaets stemninger, relasjoner og dilemmaer. Skal mor på pleiehjem? Har vi tid til å ta oss av henne?
Denne sobre tonen settes effektivt opp mot en viktoriansk gammel og knirkete villa på landet, og Robin Nevins treffsikre lynneskifter i rollen som bestemor med gryende demens.
Og måten både huset og bestemor har endret seg på, spilles ut på smart og elegant vis i den fremmedgjøringen som skrekkfilmens stemninger og formspråk åpner for.
ANMELDELSE: Social Distance – Treffsikre karantenenoveller
På ville drømmeveier
Spørsmålet om det bare er bestemors sykdom eller om det er noe mer ondskapsfullt og overnaturlig som står bak hendelsene, er «Relics» store fascinasjon.
Lenge holdes denne balansen med en tilbakeholden og god nerve. Og de voldsomme skiftene i bestemor spilles ut med teft for det utrygge.
Det svinger virkningsfullt i skiftene fra den lune og rause matriarken som vil gi av sin visdom og sine kjæreste eiendeler, til den frådende og illsinte gamle damen som truer og angriper.
For meg svikter dessverre denne relaterbare innsikten i den siste halvtimen.
Her kaster regissør Natalie Erika James oss ut i en marerittaktig seanse hvor labyrinter og forråtnelse banker inn symbolspikrene og fysikken plutselig avlyder drømmelogikkens lover.
Men det hindrer ikke «Relic» fra å feste seg.
Arven fra fortiden og truslene for fremtiden spennes stødig opp i bakgrunnen og gir filmen en poetisk ramme som gjør at siste scene får dirre ut i kinomørket.
«Relic» har kinopremiere fredag 30. oktober.
