På kino: Med andre verdenskrig som bakteppe høres det kanskje snodig ut å kalle «Summerland» en «feel-good»-film, men selv om den tar opp noen sterke temaer er den nettopp det, en film som gir deg en god følelse.
«Summerland» får meg til å senke skuldrene – jeg puster roligere, og alle stressende tanker slipper taket.
Dramatiker Jessica Swale gjør sin regidebut for det store lerretet i denne filmen, som har Gemma Arterton («Quantum of Solace»), Gugu Mbatha-Raw («The Morning Show») og Tom Courtenay («Billy Liar») i sentrale roller.
Dette engelske dramaet er en visuelt slående kinoopplevelse, og historien har også sine fine øyeblikk. Den har meg nesten på kroken hele veien, men blir tidvis for sentimental til at den klarer å fange meg helt.
Filmanmeldelse: «Shirley» – Elisabeth Moss er glimrende som folkesky skrekkforfatter.
Ufrivillig vertsmor
I «Summerland» møter vi Alice (Gemma Arterton), en ung kvinne som bor alene i en hytte på kysten av England under andre verdenskrig. Hun er svært opptatt med å skrive akademiske analyser, og ser helst at hun ikke blir plaget av noen. Hun virker ikke spesielt glad i andre mennesker og minst av alt barn. Alice lever livet på sine egne premisser.
Hverdagen blir dermed snudd på hodet når det viser seg at hun har blitt valgt ut til å være vertsmor for Frank (Lucas Bond), en ung gutt evakuert fra London. Alle må gjøre sitt i krigsinnsatsen.
Heldigvis for Alice er Frank en ufattelig sjarmerende liten gutt. Til tross for at hun er motvillig i starten, fører Franks lystige humør, følsomme fremtreden og intelligente væremåte til at Alices harde fasade slår sprekker.
Etter hvert som det utvikler seg et vennskap mellom Frank og Alice, får vi samtidig innblikk i hvorfor Alice er så emosjonelt avstumpet og selvpåført isolert. Gjennom fortrengte minner får vi se konturene av en kjærlighetshistorie, som vi forstår må ha endt i kjærlighetssorg.
Drømmer meg bort
Mesteparten av filmen er satt til en fantastisk kystlinje i Kent. Hytten Alice bor i er plassert på noen helt utrolige klipper, og filmen utnytter de vakre omgivelsene godt. Hadde det ikke vært for covid-19, hadde jeg pakket sakene mine og flyttet dit i dette sekund.
Mens jeg så «Summerland», strømmet det en følelse av ro og tilfredshet over meg. Alt fra klippene og den overgrodde potethagen, til den rotete, men sjarmerende, innsiden av hjemmet til Alice, fikk meg til å ville forlate det kavete bylivet jeg lever.
Jeg fikk en enorm trang til finne frem min bestefars gamle skrivemaskin, reise av gårde og bli en kjederøykende forfatter som ferdigstiller mine akademiske teser i en strandby i England.
Det er lett å drømme seg bort i «Summerland», og det er ikke bare takket være plasseringen. Det skyldes vel så mye filmens evne til å gi pusterom og luft til scenene. Swale gir de fine øyeblikkene rom til å skinne.
ANMELDELSE: «The Good Lord Bird» — Ethan Hawke er gnistrende god.
Oppdagelse, mystikk og magi
Når Frank flytter inn, skriver Alice om fata morgana, altså luftspeilinger. Frank og Alice ender opp med å «jakte» på slike luftspeilinger på havet, og det er på disse utfluktene at relasjonen mellom dem blomstrer.
Dette elementet, med oppdagelse, mystikk, og magi, funker godt fordi Arterton og Bond gjør figurene sine så overbevisende.
De gir Alice og Frank en lekenhet i håpet om å finne «flytende øyer». De vet at det kun er lyset som lurer dem, men kanskje er det noe mer? Dette blir de delene av filmen jeg liker aller best.
Kanskje blir du mer truffet av hvordan den tar opp umuligheten av å være lesbisk tidlig på 1900-tallet. Eller hvordan Alice blir mistenkt for å være både heks og nazist fordi hun velger å bo alene som kvinne. Kanskje blir du mest truffet av skildringen av barns hjelpeløse posisjon i en tid der foreldrene kunne forsvinne fra verdenen deres for alltid, helt plutselig.
I overkant sentimental
De mange lagene gjør at «Summerland» blir en film med mye kjøtt på beina. Likevel blir jeg aldri helt dratt med, bortsett fra i enkelte øyeblikk.
Det som trekker mest ned for meg, er at den blir i overkant sentimental. Dette kan kanskje best eksemplifiseres gjennom det tidvis øredøvende og overdramatiske lydsporet som skal markere spesielt seriøse og triste deler av filmen.
I tillegg har «Summerland» noen i overkant urealistiske, nesten fantasiaktige vendinger mot slutten. Disse kan jeg selvsagt ikke avsløre, men for meg ødela de for filmen som helhet.
Når det er sagt, så er «Summerland» en veldig god debutfilm. Det er en svært sterk firer som blir satt her.
