Hvis jeg skal være surmaga kritiker kan jeg enkelt konstatere at «The High Note» er en forglemmelig film. En sånn som følger den utslitte oppskriften til en romantisk dramedie til punkt og prikke, uten overraskelser og uten å dykke ordentlig ned i materien den behandler.
Samtidig må jeg likevel erkjenne at «The High Note» også er en sjarmerende og varm feel-good-film. En sånn lettspist godbit av en musikkfilm som vil få deg til å oppdatere spillelista med gamle klassikere.
Flora Greeson har latt seg inspirere av egne erfaringer som assistent i musikkbransjen når hun her debuterer som manusforfatter, og regissør Nisha Ganatra kler det hele inn i en pen, om noe simpel forpakning.
Filmanmeldelse: «Shirley» – Elisabeth Moss er glimrende som folkesky skrekkforfatter.
Fra assistent til produsent
Dakota Johnson er Maggie. Hun brenner for musikk og har en drøm om å være med å skape den ved å jobbe som produsent. Akkurat nå er hun assistenten til en av verdens største stjerner, Grace Davis, og håper at jobben kan være veien inn i musikkbransjen.
Tracee Ellis Ross spiller Grace, som står ved et veiskille i karrieren. Som en legende i musikkhistorien får hun nå muligheten til å signere en avtale om artistresidens i Las Vegas, men er det dette hun egentlig vil? Eller skal hun forsøke seg på et nytt album, selv om jyplingene i plateselskapet åpenbart mener hun er utdatert?
Samtidig som Grace jobber med å lansere enda et livealbum med gamle hits, møter Maggie en rik og kjekk, men også usikker singer-songwriter hun får trua på. Hun lyver om at hun jobber som produsent for å kapre ham, slik at hun endelig kan få brukt sine musikalske ferdigheter.
Men hvordan går det med den krevende assistentjobben når det nye prosjektet med denne sjarmerende fyren tar opp mer og mer tid av livet hennes? Du kan jo tenke deg utfallet.
En klisjé fra ende til annen
«The High Note» er en klisje på musikkbransjen og følger den utslitte spenningskurven til en romantisk komedie uten unntak. Selv når den forsøker å overraske, klarer den det aldri.
Her er det mange forslitte troper som den fabelaktige, men selvsentrerte stjerna, det pengegriske plateselskapet, den talentfulle nykommeren og den brautende manageren (Ice Cube).
Det kunne fort ha blitt veldig trått, men med et knippe gode skuespillere og masse deilig musikk fra artister som for eksempel Aretha Franklin, Maxine Brown, Cher og Sam Cooke, klarer «The High Note» å bli en lun og trivelig filmopplevelse.
Dakota Johnson har en umiskjennelig sjarm som kommer spesielt godt til uttrykk i samspillet med Kelvin Harrison Jr., som spiller det nye stjerneskuddet David.
Tracee Ellis Ross overbeviser som egosentrisk stjerne, uten å bli for karikert. Hun lar Graces usikkerheter skinne gjennom på en naturlig måte som gir henne en troverdig sårbarhet.
SERIEANMELDELSE: «The Good Lord Bird» – Ethan Hawke er gnistrende god.
Mangler substans
«I løpet av musikkhistorien har bare fem kvinner over 40 noensinne hatt en hit på førsteplass. Én av dem har vært svart», sier Grace i en av filmens viktigste scener.
Sannheten er at både Tina Turner og Aretha Franklin hadde låter på førsteplass på Billboard etter fylte førti, og til sammen seks kvinner hadde klart det da filmen ble skrevet, men det er ikke poenget.
Alder og hudfarge er ikke faktorer som hjelper Grace i sin karriere, og her dypper «The High Note» tåa i viktig problematikk, men dessverre tør aldri filmskaperne å dykke ordentlig under.
I frykten for å forlate feel-good-bobla forblir denne tematikken kun et overfladisk element som er ment å bringe Maggies, ikke Grace sin, historie videre. Det er synd fordi temaet fortjener mer og dette ville ha gitt filmen mer substans.
Derfor blir aldri «The High Note» noe mer enn en enkel og lettbeint film, men med sine to små timer med sjarm, varme og humør er den absolutt verdt en tur inn i kinomørket.
