PÅ KINO 27. NOVEMBER 2020: Relanseringen av Giuseppe Tornatores høyt elskede film «Cinema Paradiso» (1988) kommer på et tidspunkt der det er avgjørende at publikum viser sin kjærlighet for kinoen som sosialt møtested og arena for kulturelle opplevelser.
Filmens sentrale handling finner sted på en liten kino i en siciliansk landsby i midten av forrige århundre, og viser hvordan livet selv gjenspeiles både på lerretet og i salen.
«Cinema Paradiso» sjarmerer like mye nå som da den vant juryprisen i Cannes, Golden Globe og Oscar for beste fremmedspråklige film for 30 år siden. Den 4K-restaurerte versjonen som vises ved denne relanseringen er den beste måten å oppleve filmen på i mangel av muligheten til å se en fersk 35 mm kopi.
ANMELDELSE: Viaplay-serien «Professionals»: Profesjonell middelmådighet
Gutten og kinomaskinisten
I Roma på midten av 1980-tallet får filmregissøren Salvatore «Totò» Di Vita (Jacques Perrin) beskjed om at en gammel venn er død i hjembyen han ikke har besøkt på 30 år.
Han minnes oppveksten i Giancaldo på Sicilia på slutten av 1940-tallet, der den lille Totò (Salvatore Cascio) er glødende opptatt av alt som foregår på den lokale kinoen ved torget.
Han maser seg stadig inn på maskinrommet bak salen, der kinomaskinisten Alfredo (Philippe Noiret) blir et slags substitutt for faren som forsvant under andre verdenskrig.
Han lærer gutten noen lekser om livet som skal bli viktige når Totò som tenåring (Marco Leonardi) skal stake ut kursen mot voksenlivet.
Filmen skal være delvis basert på Giuseppe Tornatores egne barndomsminner, og er innspilt i hans hjemby Bagheira på Sicilia. Han romantiserer kraftig over kinoens betydning og tiltrekningskraft i etterkrigstidens Italia, da underholdning var en hardt tiltrengt mangelvare.
Det er en fornøyelse å se skildringene av hvordan det formelig koker i kinosalen under alle visninger, og man ser et tverrsnitt av livets gang blant publikum. Vi ser glimt at begynnende forelskelser, kjødelig omgang, amming av spebarn, onanerende tenåringer og til og med et tilfelle av død. Alt mens livet sprudler rundt dem i lyset fra kinomaskinen.
Man skulle kanskje tro at regissør og manusforfatter Tornatore var en gammel mann med all denne varme og deilige nostalgien, men han var faktisk bare 32 år gammel da «Cinema Paradiso» ble laget.
ANMELDELSE: Dokumentarserien «Outcry» er sterk true crime
Kvikt og morsomt samspill
Filmens store hjerte er det varme forholdet mellom gutten og maskinisten. For Totò er Alfredo en ambulerende farsfigur, mens for Alfredo er Totò sønnen han aldri fikk.
Samspillet mellom lille Salvatore Cascio og Philippe Noiret er så kvikt og morsomt at det nesten blir en skuffelse når Tornatore, riktignok ved hjelp av en smart overgang, plutselig hopper frem til Totò som tenåring, og man føler på skuffelsen over at man ikke skal få se mer av guttungen. Det hjertelige forholdet mellom de to hovedpersonene videreføres heldigvis, der Alfredo inspirerer Totò til å gjøre det han selv har gått glipp av.
Den vakre skildringen av den første forelskelsen med Elena (Agnese Nano) føles derimot ufullstendig fortalt, siden Tornatore klippet vekk en halvtime av filmen før den internasjonale premieren.
Dermed forsvinner den voksne Elena (Brigitte Fossey) helt ut av historien, men hun dukker likevel opp i en fotokavalkade på rulleteksten, det eneste stedet man kan se henne i kinoversjonen (En forlenget versjon på 177 minutter eksisterer på Blu-ray og DVD).
ANMELDELSE: «Mank» vil garantert få mange fortjente Oscar-nominasjoner
«Cinema Paradiso» har beholdt all sin magiske appell, og fremstår som en tidløs klassiker med stadig like sterk evne til å rykke i hjerterota.
Mye skyldes den rørende historien, de nostalgiske miljøskildringene, det sjarmerende skuespillet, den unøyaktige dubbingen og – ikke minst – den fantastiske musikken, komponert av Ennio Morricone (og kjærlighetstemaet komponert av hans sønn Andrea Morricone).
«Cinema Paradiso» er lett tilgjengelig på både Blu-ray, DVD og strømming (den kan blant annet sees gratis i NRK TV), men det er på kino den hører hjemme.
Denne relanseringen er en fabelaktig mulighet til å se filmen på det store lerretet, og er en kjærlighetserklæring til kinoen som alle filmelskere kan stille seg bak.
(Filmen settes opp på rundt 20 norske kinoer fra fredag 27. november 2020)
