PÅ KINO 20. NOVEMBER, PÅ NETFLIX 4. DESEMBER 2020: David Fincher har laget sitt eget mesterverk i skyggen av «Citizen Kane»!
«Mank» er et berusende blikk på møkka bak kulissene i 1930-åras Hollywood, når manusforfatter Herman J. Mankiewicz skriver Orson Welles’ klassiker, og filmen speiler «Kane» på mange måter, både i form, utrykk og handling.
Dette er ikke bare en nostalgisk hyllest til filmbyens gullalder, men også en parallell til vår egen tids maktkamp mellom kunst, finans og harde politiske motsetninger.
Fincher regisserer en jazzfest av en film som virkelig lever, med forheksende bilder, gnistrende dialog, hypnotisk musikk og ypperlig skuespill, særlig av Gary Oldman i nok en fantastisk hovedrolle som garantert vil få en av filmens mange fortjente Oscar-nominasjoner.
ANMELDELSE: «Oslo – København» er et godt drama med skuespill av høy kvalitet
Tverrsnitt av et utfordrende liv
«Du kan ikke fange et helt liv på to timer. Bare håpe å etterlate inntrykket av ett» sier Herman J. Mankiewicz (Gary Oldman) i en scene, og avslører med det filmens sanne intensjoner.
Han snakker riktignok om hovedpersonen i «Citizen Kane», men det er også en erkjennelse av at «Mank» presenterer et tverrsnitt av hans eget utfordrende liv i en avgrenset periode.
Vi møter ham idet han påbegynner arbeidet med å skrive manuset til stortalentet Orson Welles’ neste film på en avsidesliggende gård i Mojaveørkenen i sør-California.
Han er skadet etter en bilulykke, og pleies av Rita (Lily Collins), som blant annet passer på at den drikkfeldige pasienten holder seg edru, etter strenge direksjoner fra kravstore Orson Welles (Tom Burke).
Selv om Gary Oldman strengt tatt er 20 år for gammel til å spille en person rundt 40, gjør han en svært potent hovedrolle som skildrer alkoholiserte Mank som en løs kanon i Hollywood. Hans anarkistiske uberegnelighet presser forholdet til blant andre studiosjefene Louis B. Mayer (Arliss Howard) og Irving Thalberg (Ferdinand Kingsley).
Han innleder et vennskap med skuespilleren Marion Davies (Amanda Seyfried) og hennes velgjører, avismagnaten William Randolph Hearst (Charles Dance), som skal bli den store inspirasjonskilden til figuren Charles Foster Kane.
Akkurat som manuset Mankiewicz skriver, har «Mank» et ikke-lineært narrativ som hopper frem og tilbake mellom ulike hendelser på 1930-tallet, som samlet forteller om personer, begivenheter og sammenhenger som Mankiewicz bruker i arbeidet med «Kane».
David Fincher hopper effektivt mellom handlingstrådene, mye takket være et sprekt manus av hans avdøde far Jack Fincher, som gir historien stor fremdrift og energi.
ANMELDELSE: «His Dark Materials» S02: Eventyrfølelsen gnistrer i TV-ruta
Imponerende og detaljrik tidskoloritt
Filmen gjenskaper det gamle Hollywood med en imponerende og detaljrik tidskoloritt i sine nydelige miljøskildringer. Gregg Tolands banebrytende foto i «Citizen Kane» har hatt stor innflytelse på Erik Messerschmidts utrolige bilder, som bader filmen i forheksende sort-hvitt med lave kameravinkler, stor dybdeskarphet og begrenset linselengde.
Forskjellen er at Fincher og Messerschmidt har gått bort fra æraens klassiske format 1.37 : 1 («academy ratio»), og lar isteden filmen breie seg ut i 2.20 : 1. Den er skutt digitalt med et Red Ranger Helium Monochrome kamera med Leica Summilux-C linser, men bildene har et desidert analogt uttrykk.
Også lydsporet, skapt av Ren Klyce, gjenskaper følelsen av 1930-tallets filmer, akkompagnert av fengslende filmmusikk av Trent Reznor og Atticus Ross. «Mank» har en varm klang med komprimert dynamikk og mye klang i surround-kanalene, som om man ser og hører en nylig restaurert klassiker i en stor, gammeldags kinosal med murvegger.
ANMELDELSE: «Brillebjørn feirer jul» er hjertevarm julestemning for de aller minste
«Mank» er en ren nytelse for alle som elsker det gamle Hollywood, med alle dets myter og legender. Filmen virker å dyrke noen av dem, samtidig som den viser det stygge og skruppelløse som skjuler seg i skyggen av glitteret og glamouren.
Den har derfor likhetstrekk med andre filmer om film, for eksempel Billy Wilders «Sunset Boulevard» (1950) og Quentin Tarantinos «Once Upon a Time in…Hollywood» (2019), alle med «has-beens» som strever med å tilpasse seg en filmby i rivende utvikling.
«Mank» kommenterer også polariseringen i amerikansk politikk på en måte som gjør den aktuell og relevant, selv om handlingen foregår nesten 90 år tilbake i tid. I sentrum står en sliten alkis, som på tross av store personlige utfordringer presterer sitt beste verk.
Med «Mank» har også David Fincher levert en av sine aller beste filmer. All ære til Netflix som har latt ham lage den, men om du kan, må du for guds skyld se den på kino!
«Mank» kommer på Netflix 4. desember 2020, men vises først på flere kinoer:
Bergen kino (20. november)
Cinemateket i Trondheim (20. november)
Cinemateket i Tromsø (20. november)
Fredrikstad kino (20. november)
Sølvberget Cinematek, Stavanger (20. november)
Sandefjord, Hjertnes (23. november)
Egersund Kino (30. november)
Filmen vil også trolig bli vist på Vega Scene, Frogner Kino og Cinemateket i Oslo, når de koronastengte kinoene åpner igjen.
