PÅ NETFLIX 8. JANUAR: «Lupin» er en modernisering av Maurice Leblancs litterære stjerne, mestertyven Arsène Lupin. Det er en antihelt med røtter tilbake til 1905, som dukket opp på film allerede i 1908, og som har møtt på selveste Sherlock Holmes i både bøker og dataspill.
I Netflix sin nye krimserie ruver den berømte gentlemanstyven i bakgrunnen for vår hovedperson. Assane Diop (Omar Sy) er nemlig enorm Lupin-fan, og i dagens Paris bruker han Leblancs gamle bøker som inspirasjon for sine hevninspirerte forbrytelser.
Historien er fremført i en fengende flettverksform som henter mye fra heistsjangerens kjappe rytmer, kule detaljfokus og magekriblende avsløringer.
Det kan bli vel friksjonsfritt og litt for utrolig til tider, men det er en sann fryd å se Omar Sy storspille som det sjarmerende forbrytergeniet.
ANMELDELSE: Memories of Murder – En smart og sorthumoristisk krimperle
God på den lettbente stolkantspenningen
Mye av gleden med «Lupin» er måten historiens puslespill gradvis avslører sine sammenhenger, så her holder det å nevne det innledende premisset.
Assane Diop er en snart 40 år gammel mestertyv med helt unike evner, en umiddelbar karisma og en far å hevne.
Hans familietragedie har bånd til Marie Antoinettes berømte diamantsmykke, og når den skatten dukker opp på en kunstauksjon på Louvre-museet, så setter Diop i gang sin listige plan.
ANMELDELSE: The Chilling Adventures of Sabrina S04 – En billig avslutning
Spesielt de tre første episodene, alle regissert av Louis Leterrier («Now You See Me», «The Incredible Hulk»), er morsom og magekriblende krimunderholdning som gjør «Lupin» til en serie det er gøy å sluke.
I hver episode klarer serien å bygge situasjoner hvor jeg dyttes mot stolkanten og tenker, «hvordan skal han komme seg ut av denne». Og for hver knipe har helten vår et triks og en utvei.
Det skal sies at ikke alle løsningene er like tilfredsstillende, og min hovedinnvending mot seriens første del, er at fiksjonstroverdigheten rakner enkelte plasser.
Det er greit at deler av politiet skal være litt dumme, men det er spesielt ett spor som det er for usannsynlig at de ikke sjekker ut – selv i dette tilskrudde krimuniverset.
Siden disse fem episodene kun er første del av «Lupin» (del 2 av sesongen kommer senere), så er det mulig alle løse tråder forklares og ender opp i en imponerende smart sløyfe til slutt. Men så langt lugger det i måten manuset flere plasser tvinger kabalen til å gå opp.
ANMELDELSE: Your Honor – Glitrende spilt krimdrama
Netflix – på godt og vondt
I god Netflix-ånd er «Lupin» en serie som dyrker stilige overflater, snertne replikker, saftig såpedramatikk og høyspente situasjoner.
Det gir tempo og høyner underholdningsfaktoren, men det skjer på bekostning av substans, rollefigurutvikling og innsikt i temaene som behandles.
Mestertyven Diops løsninger er ofte fikse og bygd for wow-effekt, men det blir for lettfordøyelig å kun serveres siste akt av prangende triks.
Dette er en sånn krimserie hvor jeg vil vite hvordan det briljante oppstår. Jeg vil høre urverket tikke og skjønne hvordan de små grå jobber.
Jeg skulle rett og slett ønsket meg mer av den intellektuelt stimulerende oppbyggingen som for eksempel BBCs «Sherlock» la i arbeidet med å skildre dynamikken og kompleksiteten i sine medrivende katt og mus-leker. I dette kløktbaserte krimlandskapet blir ikke Netflix sine glatte formler for bredt publikumsfrieri tilfredsstillende nok.
Det hindrer ikke «Lupin» i å svinge med en brusende blanding av humor, sosiale observasjoner, lun sjarm og rettferdighetsjakt etter fæle franske rikinger.
En kul start på krimåret!
«Lupin» sesong 1 har premiere på Netflix fredag 8. januar. Anmeldelsen er basert på alle fem episodene i del 1.
