PÅ NETFLIX FRA 13. JANUAR: «Night Stalker» tar for seg jakten på Richard Ramirez, den satanhyllende seriemorderen som på 80-tallet terrorisert California med en rekke voldtekter, ran og brutale drap.
Gjennom ferske intervju med hovedetterforskerne og et knippe sentrale journalister, tas vi inn i jakten på en morder som skapte stor frykt med sin tilsynelatende tilfeldige ondskap og blodige herjinger i en rekke ulike nabolag.
Med en poetisk grunnrytme vrenger regissør Tiller Russel L.A.s solfylte fasade og bruker et rikt arkivmateriale, pårørendes beretninger og drøye rekonstruksjoner for å skildre det marerittet Night Stalker ble for englenes by.
Seriens store styrke er, som tittelen bærer bud om, fremstillingen av jakten – av etterforskningens metode, fremdrift og utfordringer.
Savnet er at selve seriemorderen spares til finalen, og serien kommer ikke særlig under den sensasjonspregede overflaten til Richard Ramirez.
ANMELDELSE: Lupin – fengende fransk mestertyv
Fascinerende skildring av etterforskningen
USAs fragmentert politisystem og forbryterens etatoverskridende voldsappetitt er sentrale stikkord for hvorfor det var så vanskelig å fange Richard Ramirez.
Den ferske etterforskeren Gil Carillo så tidlig sammenhengen mellom en rekke hendelser, men fordi forbrytelsene varierte og ofrene var forskjellige – fra unge gutter til gamle damer, så blinket ikke varsellampene for en mulig seriemorder blant hans kolleger.
Det er fascinerende å se hvor utfordrende dette utgangspunktet var for etterforskningen. Frustrerende å se hvor nært de faktisk var å stoppe han. Forferdelig å høre politiet erkjenne at de må vente til gjerningsmannen gjør en ny feil. Vente til han ødelegger flere menneskeliv.
Gil Carillo blir seriens hovedperson og vokser ut av politiuniformen. Vi hører om oppvekst og utdanning. Vi blir kjent med hans drømmer og hører hans kone fortelle hvordan hun opplevde seriemorderjakten.
Disse båndene gir serien en nærhet. En autentisitet som gjør at forslitte politiklisjeer om sene barbesøk og kone og barn som må flytte til slektninger, faktisk fester seg og gjør inntrykk.
ANMELDELSE: Outcry – Sterkt om den lokale fotballhelten som ble dømt for overgrep
Tilbakeholden med mørket
Regissør Tiller Russel fletter politiets arbeid, medias rolle, ofrenes familie og etterforskernes personlige opplevelser sammen på en måte som behandler saken med respekt og tydeliggjør hvor kompleks denne jakten på seriemorderen var.
Det hele presenteres sømløst, uten et eneste synlig spørsmål fra serieskaperne bak kamera. Det fungerer fint for flyten. Men det er klart, når en politimann beskriver egen politivold, uten at det stilles oppfølgingsspørsmål, så fremstår det ikke som spesielt god journalistikk.
Og der ligger en av utfordringene med et så tydelig politiperspektiv: Det blir ikke særlig plass til moralske nyanser. En annen utfordring er at ondskapen betraktes på avstand.
Bildet av den mystiske Night Stalker blir mer og mer synlig etter hvert som etterforskerne finner spor. Han males ut med AC/DC-cap og stram kroppslukt. Han er ekstremt voldelig og etterlater seg pentagram og beskjeder på veggene.
Men selve personligheten Richard Ramirez introduseres sent, og vi får kun et ganske overfladisk riss av hans «hvem, hva og hvorfor».
Serien er generelt raus med fæle detaljer underveis, men fremstår tilbakeholden med å søke innsikt i det mørket som vi ender med å stirre inn i. Jeg skulle gjerne sett et dypere og mer analytisk fokus på hvem Ramirez var, og hvorfor han fascinerer så mange.
ANMELDELSE: Memories of Murder – En smart og sorthumoristisk krimperle
Netflix dytter på grensene for rekonstruksjon
En skal på generelt grunnlag være forsiktig med å fargelegge og utbrodere virkeligheten med stilgrep og forestillinger hentet fra fiksjonens verden.
Det er allerede problematisk i seg selv å lage TV-underholdning av virkelige forbrytelser. Og spesielt i dokumentarsjangerens rekonstruksjoner av hendelser ligger det alltid et element av diktning som legger føringer for hva vi som publikum tror vi vet om hva som har skjedd.
«Night Stalker: Jakten på en seriemorder» plasserer seg i ytterkanten av dokumentarens realisme når det gjelder flere av rekonstruksjonene, og jeg merker det lugger i opplevelsen av etterrettelighet enkelte plasser.
Lengst går regissør Tiller Russel når han smetter inn perspektiv fra førstepersonsskytespill for å skildre morderens antatte bevegelser – et stilgrep som legger seg ganske tett opptil spenningsunderholdningen i spill og actionfilmer.
Dette er ikke nødvendigvis direkte problematisk i denne dokumentaren, hvor utfallet er kjent og dommen er avsagt. Men her dytter Netflix på grensene for hva som er etterrettelige gjengivelser, og den kontrakten dokumentarsjangeren har med sitt publikum. Og vi bør være meget forsiktige med å ukritisk akseptere slike grep som en naturlig del av «true crime-sjangerens rekonstruksjonsspråk.
Jeg har heller ikke veldig sans for noen ganske stive og unødvendig avanserte åstedsmodeller som brukes ved flere av drapene, men det er en ren estetisk innvending.
Da har jeg mer sans for de mer poetiske virkemidlene. En gjeng kråker på telefonlinjene og en byhorisont som bokstavelig blir snudd opp ned er med å gi serien en smak av den undersiden av Los Angeles som vi her skal bli kjent med.
Tidskoloritten sitter stødig i en stilsikker miks av arkivopptak og gamle nyhetsslipp, krydret med alt fra anekdoter fra restaurantbesøk til ofrenes mageonde minner av tidens popmusikk.
Det hele er plassert i en kulturell kontekst som spenner fra fiktive L.A.-detektiver som Harry Bosch til tidligere California-mareritt som Charles Manson og «the Hillside Stranglers». Resultatet er en «true crime» som svinger både som storbykrim, seriemorderjakt og som et makabert utsnitt av Los Angeles anno 1985.
«Night Stalker: Jakten på en seriemorder» har premiere på Netflix onsdag 13. januar. Anmeldelsen er basert på alle fire episodene.
