PÅ DISNEY+ STAR FRA 23. FEBRUAR: «Solar Opposites» er en animert halvtimesserie full av mørk satire og fargerik gladvold.
Det er en serie som er for «Rick and Morty» det «American Dad» er for «Family Guy», og det «Futurama» er for «The Simpsons». Ikke en direkte «spin off»-serie av moderserien, men en åndelig oppfølger som lar serieskaperen utvide sitt humorunivers i en ny og frisk setting.
Medserieskaper Justin Roiland er også medserieskaper på «Rick and Morty». Han er stemmen til både Rick, Morty og «Solar Opposites»-hovedperson Korvo, og igjen handler det om liv på andre planeter, elleville fysikkteorier og fantasirike våpenideer.
Men selv om stilen, streken, stemmen og humoren er lik, så har «Solar Opposites» tanken full av egenart og kreative påfunn. Og du trenger ingen forkunnskap for å bli kjent med disse romvesenene.
ANMELDELSE: Sigurd fåkke pult – mørkere, drøyere og mer ubehagelig
En sprudlende oase av fargerik galskap
Da hjemplaneten eksploderte, krasjlandet Korvo, Terry, Yumyulack, Jesse og The Pupa i et amerikansk nabolag. Her må de tilpasse seg som en slags kjernefamilie, og omgås vanlige mennesker i påvente av at (det hemmelige) oppdraget deres skal gjennomføres.
Forstadslivet byr på både gleder og sorger, og tema som popularitet, overvåking, lokalvalg, fremmedfrykt og kjedsomhet utforskes med kreative innfallsvinkler og en del våpenbaserte løsninger.
Serien er en splatterfest av skadefro forlystelser, framført i et visuelt uttrykk dynket i kroppsvæsker og eksplosjoner.
Mye er ren barnslig fargelek fra folk som setter pris på gulp, gugge og galskap, men det er også poetiske kvaliteter og noen fine budskap inni all hesligheten.
ANMELDELSE: WandaVision – Absurd og morsom TV-historie
Til tross for en større andel romvesen i rollegalleriet, er «Solar Opposites» hakket mer jordnær i humoren enn moderskipet «Rick and Morty».
Det er tilløp til intergalaktisk hurlumhei, og det tøyses med grå hull, men det er mindre eksistensielle spørsmål og avanserte tankeeksperiment.
Ved å basere deler av handlingen på gamle amerikanske sitcoms, kjente actionfilmplott og forslitte situasjoner fra high school-filmer, så får de en mer gjenkjennelig og ukomplisert lekegrind for sine medmenneskelige stikk og sin samfunnskritikk.
ANMELDELSE: The Crew – En traust 90-talls sitcom
Så meta at brodden nesten selvdestruerer
I alt fra harselering med «man caves» via opprørske nanoboter til selvgode ungdomsklikker, er «Solar Opposites» en treffsikker serie som utnytter skarpe observasjoner til stor effekt.
Serieskaperne Justin Roiland og Mike McMahan har satt sammen en smart manusgjeng som kan gjøre narr av omtrent hva og hvem som helst, og serien har en aura av å være blant de drøyeste, skarpeste og kuleste i humorklassen.
Men her ligger også den lille faren som kan gjøre «Solar Opposites» litt for smart for sitt eget beste.
For å illustrere med en skapning lett inspirert av dette serieuniverset: Hvis noen bygde en robot som kunne gjøre narr av alt og alle, uansett situasjon, så ville den roboten etter hvert blitt en slitsom sak som ville sparket seg svimmel av alle retningsendringene.
I sesong 1 er det en episode om kjønnsroller, patriarkat og omsorgsbehov som blir så selvbevisst og meta at brodden nesten selvdestruerer i et forsøk på å kombinere det oppriktige med en slags uangripelig smarthet.
Men selv inne i denne episoden er det krutt i situasjonene, og jevnt over er dette en serie som vet hvor den vil at poengene skal ramme.
Hvis du har fått nok av «Rick and Morty», er det selvsagt bare å styre langt unna Korvos kamp mot nabolaget. Men hvis du savner drapsroboter, stormannsgale romvesen og kjernefamilier med hemmelige laboratorium i kjelleren, er «Solar Opposites» et herlig smakløst påfyll.
«Solar Opposites» har premiere på Disney+ sin nye avdeling Star den 23. februar. Anmeldelsen er basert på fem av åtte episoder.
