PÅ KINO FRA 12. MARS: «Prosjekt Z» er en festlig, stilig, velspilt og kledelig selvopptatt komedie satt til zombiesjangerens stakkato rytmer og fjellhotellets øde beliggenhet.

Det er en metafilm om en skrekkfilminnspilling som er full av kjærlige nikk til norsk film, gladvoldelige blunk til gamle helter og treffsikre observasjoner rundt filmarbeidernes mange roller og lidelser.

Selve monsterplottet er av den milde og slentrende sorten. Det er som selvbevisst og forseggjort referansefest denne filmen har sine styrker.

«Prosjekt Z» er en gave av fellesskap og innforståtte gleder til både popkornglade skrekkfilmfans og dem med mer inngående kjennskap til filmbransjen.

ANMELDELSE: Delete Me – Rå og vond virkelighet

KANALISERER SIN INDRE UMA THURMAN: Iben Akerlie får lov å denge zombier på aller gladvoldeligste B-film vis. FOTO: SF Studios
Formfullendt fortellergrep

På et nedlagt fjellhotell sliter innspillingen av lavbudsjettfilmen «De døde våkner» med en ambisiøs regissør (Eili Harboe), en kranglevoren kameramann (Vebjørn Enger) og en lite engasjert hovedrolleinnehaver (Iben Akerlie). Men alt går fra vondt til verre da det dukker opp virkelige monster på settet.

I kjent «found footage»-stil presenteres historien gjennom bildene de ulike kameraene har fanget opp.

Vi får se en del av den nydelig innspilte zombiefilmen (skutt på 35mm film), samtidig som smarttelefoner og den vordende Instagram-stjernen Leons (Jonis Josef) oppsøkende bakomfilm fyller ut det som skjer bak kulissene.

Det gjør at filmen spriker i sitt visuelle uttrykk, men den spreke vekslingen mellom de ulike opptakene – som hver for seg har sin del av puslespillet – driver handlingen på formfullendt og naturlig vis.

Regissør Henrik Martin Dahlsbakken sørger, sammen med fotograf Oskar Dahlsbakken, for at alle de ulike uttrykkene er helstøpte. Fra «Blair Witch»-fomlende mobilkamera i mørk skog, via saftige Tarantino-hyllester, til skrekklekkert komponerte kulisser på zombiehotellet.

ANMELDELSE: Billie Eilish: The World’s a Little Blurry – Overraskende nær og engasjerende

HEI SANN NETFLIX: Dennis Storhøi lager sin egen auditiontape for en kommende Netflix-produksjon, det blir intenst på flere vis. FOTO: SF Studios
Den største blomsterbuketten går til Dennis Storhøi

Det blir aldri skummelt på fjellet, selv ikke når det ukjente jaktes i kjellermørket. Det er i de humørfylte skråblikkene denne filmen biter fra seg.

Forfengelighetsmyter, kunstnerisk egenrådighet, savnet etter gamle bragder og opportunistiske samarbeidspartnere utforskes med innsikt, kunnskap og komedie. Og et knallgodt skuespillerensemble gir troverdighet og den nødvendige fingerspissfølelsen for å få disse oppstilte bransjebetraktningene til å svinge.

Jonis Josef og Arthur Berning står for flere av de morsomste høydepunktene. Eili Harboe, Regina Tucker, Iben Akerlie, Alexandra Gjerpen og Vebjørn Enger sørger for at det også ligger interessante konflikter og drypper litt tilskrudd dramatikk over innspillingen.

Men den største blomsterbuketten går til Dennis Storhøi.

I en herlig selvutleverende stil spiller han en versjon av seg selv som tipper deilig over kanten, uten at poengene og sårheten renner bort. Filmens wow-øyeblikk er når monsteret får presentere seg selv i en scene som sitrer av lekenhet, topp skuespill og lekre detaljer.

Applaus går også til dem som er ansvarlige for monster og effekter.

ANMELDELSE: Raya og den siste dragen – Beveger seg ikke langt unna Disney-formelen

BAKOMFILMENS BESTE: Arthur Berning treffer veldig godt med både verbale utblåsninger, egen bakgrunnshistorie og en herlig tusjreferanse til «Mannen som elsket Yngve». FOTO: SF Studios
Meta på meta på meta

Det å lage en klisjelekende B-film er i seg selv en referansetung metaøvelse. Så når regissør Henrik Martin Dahlsbakken har laget en film om en film presentert som «found footage», så er det litt av en balanseøvelse å skille hva som skal hvor av parodier, hommager, pastisjer og refleksive fortellergrep.

Spesielt siden zombiefilmkomedien er ett allerede godt opptråkket metafilmlandskap, hvor flere av vitsene nærmer seg ihjeltygd status.

Men det er ingen tvil om at regissøren og hans team vet hva de driver med. De blander de retoriske virkemidlene uten å snuble med hensikten, og vinkene til et filmvant publikum sitter gjennomgående godt.

Det er teit når det skal være teit, det er tøft når det skal være tøft, det er norske forhold når det skal være norske forhold, det er innsiktsfullt når det skal være innsiktsfullt og filmen lykkes med noen lett satiriske utleveringer av hva som forventes når en lager en kommersiell film i 2021.

Filmens siste akt legger enda et lag til metamiksen. Et kvassere lag som setter i gang noen refleksjoner. I det rulleteksten startet, rakk jeg akkurat å undre på om kanskje Dahlsbakken vil si noe mer med denne selvrefleksive formleken utover å bare underholde publikum med popkulturelle referanser, samt pirke litt i filmbransjens overflater.

Den tankerekken ble kjapt avbrutt av en «post credit»-scene med underbuksehumor – som jeg lo av.

«Prosjekt Z» har kinopremiere fredag 12. mars.

Om FILMEN

Prosjekt Z
  • Prosjekt Z
  • Slippdato: 12.03.2021
  • Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
  • Utgiver: SF Norge
  • Aldersgrense: 15 år
  • Sjanger: Action, Komedie, Skrekk, Splatter