PÅ NETFLIX: Det er trangt om plassen i superheltlandskapet om dagen, og det er trangt om plassen i «Jupiter’s Legacy» – et overlesset og lite originalt sjangertilskudd som signaliserer starten på Netflix sitt samarbeid med tegneserieuniverset Millarworld.
Her er det likhetstrekk med fantastiske serier som «Watchmen» og «The Boys», og dette kommer fra den populære tegneserieforfatteren Mark Millar («Kick-Ass» og «Kingsman»).
Men til tross for noen gode tilløp når det gjelder aktuelle samfunnsproblemer og et par friske visuelle ideer, så blir det aldri skikkelig fengende.
«Jupiter’s Legacy» er et pent produsert skall av en superheltserie. Den er fullstappet med fargespraglende superheltslåssing og saftige intriger, men serien oppleves hul og uten særlig substans.
ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!
Tyter av ferdigfordøyd sjangerunderholdning
Det er en svær tegneserieverden som skal inn TV-ruta i «Jupiter’s Legacy». Vi serveres både tilblivelseshistorien til en gjeng over 100 år gamle supermennesker, samt deres strabaser i nåtidens komplekse verden.
Den ene historien foregår i etterspillet av finanskrisen i 1929, hvor industriarvingen Sheldon Sampson (Josh Duhamel) og vennene hans prøver å finne en mystisk øy.
Den andre foregår i vår tid. Etter et langt liv med superkrefter og flere superbarn, har ulike tanker om idealer og makt sørget for konflikter mellom gamle venner.
ANMELDELSE: Star Wars: Den gærne gjengen – Kjent, kjært og vellaget påfyll
To epokeskildringer og en haug med helter blir mye å rekke over på åtte kjappe episoder. Spesielt når Netflix også skal fylle på med sine algoritmefavoritter.
Se opp for de vanlige dosene med sex, dop, karikerte skurker, foreldreoppgjør, outsidervennegjenger, B-filmaction og kvikke replikker.
Det gjør at det blir mye ferdigfordøyd sjangerunderholdning og glatte overflater. Fra samuraikamp i Tokyo og klisjefylte søndagsmiddager, via svette dansegulv og hard pulverkakking, til supermennesker som bruker dialog til å forklare sine krefter.
Men det blir dessverre lite plass til god historiefortelling, rollefigurer vi virkelige bryr oss om og den verdensbyggingen som skal gjøre det spennende å følge akkurat dette superheltuniverset i egen serie.
ANMELDELSE: Mare of Easttown – hverdagsgrå krimkunst
Antydninger til et interessant oppgjør med USA
Dagens USA er et bakteppe for konfliktene i «Jupiter’s Legacy», og her ligger seriens største potensial.
Sheldon blir til superhelten The Utopian, en hvitkledd Supermann-skikkelse som fremstår som reklameplakat for det nostalgiske amerikanske rancher-idealet – fult utstyrt med flanellsskjorte, ølflaske, skjegg, lun livsvisdom og trua på Jesus.
Hans kjernesunne verdier er under angrep fra hans egne heltevenner. Det blir stadig vanskeligere å anvende gylne etiske prinsipper i en verden hvor fiendebildene har gått fra bankrøvere til skoleskytinger, terrorister og korrupte politikere.
Betraktninger rundt en polarisert nasjon og spørsmål om når superhelters inngripener blir til politiske handlinger, kunne blitt veldig interessant i dette universet. Dessverre har ikke serien krefter til å bore i disse spørsmålene.
Superkreftene brukes på floskler og spesialeffekter, og det som kunne blitt tematisk dybde spretter kjapt opp til overflaten igjen.
Serieskaper Steven S. DeKnight forlot produksjonen av serien i 2019, på grunn av det som skal ha vært kreative uenigheter. Det kan være en av årsakene til at dette fremstår som et uforløst rot av flere gode utgangspunkt.
«Jupiter’s Legacy» slutter selvsagt høydramatisk med et rop etter en sesong 2. Hvis den kommer, får en bare håpe rollefigurer og tematikk får litt plass til å utvikle seg.
«Jupiter’s Legacy» er ute på Netflix. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
